Den ideologiske kontekst i Lídia Jorge's roman "A Costa dos Murmúrios"

Abstract

Jeg har tatt for meg Lídia Jorges roman A Costa dos Murmúrios som omhandler hendelser i Mosambik i tiden før 1974 da diktaturet i Portugal opphørte. Forfatteren viser oss i romanen kolonikrigen i Mosambik gjennom en offisershustrus betraktninger. Kolonikrigen er også tema for flere andre romaner som ble utgitt i Portugal på 80-tallet, og jeg har forsøkt å undersøke i hvilken grad denne romanen kan sies å representere et oppgjør med den salazaristiske ideologi. I og med at romanen problematiserer historieframstilling generelt, og at den inneholder en diskurs om det fiktive og det reelle, blir spørsmålet i hvor stor grad den har en politisk tendens. Jeg betrakter derfor romanen i dens sosiale og historiske kontekst og undersøker språk-, begreps- og erkjennelsessystemer. Jeg legger her spesielt vekt på den salazaristiske og nasjonalistiske diskurs i romanen i forhold til framtredende elementer i regimets propaganda og undersøker romanens framstilling av motsetningsforholdet mellom det siviliserte og det primitive, mellom det harmoniske og det disharmoniske og romanens framstilling av de myter som var en del av diktaturets underliggende verdisystem.

Romanen benytter parodiske og ironiske tilnærminger. De ideologisk-nasjonalistiske verdiene avsløres som falske, historieskrivingen som upålitelig. Denne kritikken kan betraktes som politisk ved at den berører forbindelsen til politisk makt og undertrykking, men den representerer også en relativistisk holdning. Disse tendensene og også romanens intertekstualitet er postmodernistiske trekk. Min tilnærming til romanen utgjør slik en del av debatten omkring postmodernismen som retning og i hvilken grad den kan betraktes som apolitisk.

De to fortellerne i romanens to versjoner av handlingen postulerer en harmonisk framstilling som i tiltakende grad brytes og blir kontrastfylt, og romanens oppgjør med myter og stereotypier representerer en problematisering av den nasjonale identitet. Diskursen preges av de kolonialistiske og fascistiske tanker og ideer, men dette elementet brytes frekvent og oppløses delvis mot slutten av romanen. Diskurs og språkbruken som en del av diskursen blir gradvis avløst av en antisalazaristisk framstillingsmåte. I denne henseende representerer romanen et oppgjør med salazarismen og dens fascistiske forankring. A Costa dos Murmúrios kan gjennom sitt oppgjør med dette idékomplekset sies å ha en samfunnskritisk tendens i forhold til et ideologisk tankegods som ikke bare tilhører historien, men som også lever videre etter revolusjonen i Portugal. Den kan slik sies å ha en didaktisk funksjon i form av et oppgjør med en kollektiv bevissthet og en internalisert mytifisering og idealisering av den portugisiske nasjon.

Jeg finner imidlertid ingen underliggende tese eller slagord i romanen, ingen direkte eller indirekte oppfordring til ideologisk eller samfunnsmessig forandring. De verdier som avsløres som negative, erstattes ikke av klare, positive alternativer. I pakt med romanens postmodernistiske trekk orienterer den seg mer mot historien som bakgrunn for å forstå nåtiden. I likhet med neorealismen omhandler den de historiske faktorer og belyser de lavere lags situasjon i samfunnet, men den mangler realismens klare stillingtaken. Å trekke politiske konklusjoner av dens kritiske dialog med historien blir opp til leseren