Den polske, positivistiske romanen Lalka (Dukken) fra 1890 av Boleslaw Prus, sett i lys av Mikhail Bakhtins polyfoni

Abstract

Den polske, positivistiske romanen Lalka (Dukken) av Boleslaw Prus fra 1890 ble skrevet lenge før den russiske filosofen og språkforskeren Mikhail Bakhtinoffentliggjorde sin teori om den polyfone romanen og den polyfone helten.I denne oppgaven prøver jeg å anvende hans teori på Lalka, og forsøker å gjøre rede for hvorfor romanen kan kalles for polyfon i Bakhtins forstand. Jeg konsentreer meg i denne sammenhengen om romanens hovedperson, hans opplevelser og den indre kampen som han fører med seg selv, og som ofte kommer best til syne når han er på reise. Oppgavens hensikt er også å få fram den stemmepolyfonien som er innebygget i Lalkas struktur og som igjen er knyttet til romanens hovedperson, som er sentrum for romanens handling, noe alle snakker om og har en formening om. Forfatteren Prus overlater derfor ordet til sine helter og lar dem snakke og uttrykke sine sannheter uten å kommentere eller forkaste noen av dem. Denne spesielle forfatterposisjonen, sammen med selvbevissthetsprosessen hos hovedpersonen, gjør at Prus klarte å skape et verk som skilte seg ut i hans samtid og pekte fremover.