Abstract
I denne oppgaven leser jeg tegneserieromanen Persepolis av Marjane Satrapi som en ny form for verdenslitteratur. Jeg argumenterer for en oppvurdering av tegneserieromanens lave status, og hevder at vår tid krever en utvidelse av begrepet verdenslitteratur der også hybride uttrykk som tegneserie(romanen) innlemmes. Jeg undersøker Persepolis i en kulturell og historisk kontekst, og leser Satrapis prosjekt som todelt: på en side handler det om å frigjøre Iran fra Vestens syn på iranere som ensidig ignorante, voldelige og religiøse fanatikere, mens Persepolis, på den andre siden, tjener som et frigjørelsesprosjekt for forfatteren fra både Irans og Europas undertrykkende syn på hennes flerkulturelle tilhørighet. Jeg hevder at det hybride ikke er låst fast, slik heller ikke verdenslitteraturen kan låses fast, i en dikotomi og vektlegger at Persepolis fordrer et åpent og nyansert blikk på verden.