Abstract
Oppgaven presenterer en lesning av romanen Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984) av Dag Solstad. Lesningen vil bli gjort i lys av Julia Kristevas melankoliteori fra Svart sol (1994) (Soleil Noir; 1987).
Del 1, innledningen, åpner med en presentasjon og en problematisering av påstanden om at Forsøk er en svart roman. Dernest følger en skisse av Solstad-resepsjonen. Til sist blir denne oppgavens hypotese og problemstilling introdusert.
Del 2 utgjør det teoretiske fundamentet for de lesningene som skal finne sted i oppgavens tredje del. Her kommer en kort presentasjon av Kristeva som poststrukturalistisk teoretiker, før vi presenterer Svart sol og dialektikken mellom melankoli og forelskelse. Endelig følger en orientering om hvordan Kristeva vil bli benyttet i oppgaven.
Del 3 leser Forsøk som en melankolsk og forelsket roman. Her etableres teksten gjennom en presentasjon av fortellerperspektivet og en analyse av blackouten. Dette bevissthetstapet undersøkes i lys av melankoliteorien. Dernest foretas en sammenligning av pronomenbruken i Forsøk og pronomenruken i 16.07.41 (2002), for der å se om det farstapet som kommer eksplisitt til uttrykk i 16.07.41 er til stede på det semiotiske nivået i Forsøk. En nærlesning av Holmestrandturen undersøker vannmetaforikken og dens forhold til melankoli og forelskelse. I analysen av forholdet mellom Dag Solstad og AG, og mellom Solstad og Jon Michelet og Edvard Hoem, undersøkes den metonymiske dynamikken. Deretter gjøres en analyse av Ylvas funksjon i Forsøk, som til sist munner ut i en oppsummering av den dialektiske spenningen i Forsøk, mellom melankoli og forelskelse.