Abstract
I denne oppgaven redegjør jeg for den kulturelle betydingen av politiske spenningsromaner (thrillere) som en genre av moderne populærlitteratur. Først og fremst ser jeg på spenningsromaner skrevet innenfor det angloamerikanske språk- og kulturfeltet. Jeg bruker tre tilnærmelsesmåter i dette prosjektet. For det første kartlegger jeg hvordan genrens politiske konspirasjonsteorier har endret seg historisk, parallelt med faktiske endringer i politiske forhold; altså, jeg ser på hvordan genren blander eskapistiske og realistiske trekk på en særegen måte. For det andre, søker jeg å tydeliggjøre genren gjennom å diskutere utviklingen i dens formel-elementer og karakteristiske spenningsmønstre, med eksempler ifra en rekke moderne spenningsromaner. Jeg viser hvordan en formelbasert genre kan utvikles i mange retninger, fra god underholdning til høyverdig kunst. John le Carrés forfatterskap, som er tema for kapittel 2, står sentralt i denne sistnevnte henseende.
Det tredje, og kanskje viktigste, perspektivet i oppgaven er å utforske hvilken kulturell betydning genren har for ulike leserfelleskap. De opplevelser og fortolkinger som springer fra lesning av spenningsromaner, utgjør i seg selv en viktig del av genren. Jeg drøfter dette spørsmålet med to hypoteser som utgangspunkt. En er John Cawelti og Bruce Rosenbergs sosialpsykologiske hypotese om genrespesifikke leseropplevelser (1987). Den andre hypotesen er utviklet av meg og går ut på at mange spenningsromaner, særlig av det underholdningsorienterte slaget, får et økt spenningspotensial ved at det lett knyttes allegoriske linjer mellom spenningsplottet og leseres engasjement i organisasjons- og arbeidslivet, til forskjell fra deres deltakelse i andre kulturelle og sosiale områder. Jeg prøver ut disse to hypotesene både gjennom nærlesninger av kjente spenningsromaner, som for eksempel John Grishams Pelikanrapporten og Robert Harris Engelen i Arkhangelsk (kapittel 3), og gjennom en empirisk spørreundersøkelse som jeg foretok i Oslo, sommeren 2001. Begge fremgangsmåter gir støtte til tanken om at organisasjonsmessige allegorier øker spenningen i lesningen, og det empiriske materialet indikerer at allegoriske bånd mellom teksten og arbeidslivets problemstillinger har en betydelig innvirkning på sjansene til at lesere vil finne storpolitiske plott/konspirasjonsteorier relevante (kapittel 4 og 5). Denne sammenhengen gjør det også mulig å trekke visse normative slutninger om hvordan spenningsforfattere og konsulenter kan utvikle trykket og meningsgrunnlaget i thrillermanus, på bakgrunn av det statistiske utvalgets samlede vurderinger.
Min metodologiske tilnærming til denne genren er derfor eklektisk; den inneholder samfunnsmessige, psykologiske og narratologiske innfallsvinkler. Selv om jeg velger å gå grundig til verks i analysene av representative spenningsromaner, søker jeg å vise genrens bredde, både i nåtiden og i et historisk perspektiv. For å se på kontinuitet og brudd i vestlig heltedikting, mer generelt, innleder jeg oppgaven med å analysere Chrétien de Troyes ridderroman, Erec og Enide. Gjennom oppgaven som helhet, søker jeg å kartlegge thrillergenrens kulturelle betydningen som en mangfoldig og viktig del av moderne populærlitteratur.