A quoi bon la littérature? : W.G. Sebalds erindringskonstruksjon Austerlitz : litteratur som forsøk på restitusjon

Abstract

Denne hovedoppgaven er en undersøkelse av W.G. Sebalds poetikk lest ut fra Austerlitz. Utgangspunktet er prosaromanen som et oppgjør med en taushet som var rådende i Tyskland etter andre verdenskrig. Denne tausheten dekket over katastrofene som hadde utspilt seg og også over katastrofenes ofre. Ved først å redegjøre for Sebalds kritikk av den tyske ikke-jødiske etterkrigslitteraturen, ser jeg så hans prosaverk som en forlengelse av og et brudd med denne. Jeg viser hvordan objektivitet er det elementet som er avgjørende for om litteraturen skal være en apologi for overgriperen eller et forsøk på gjenopprettelse for offeret. Oppgaven drøfter problemer som er knyttet til en representasjon av offeret og Sebalds forsøk på å løse disse problemene. Gjennom en introduksjon av offeret kommer det frem at det å skrive offerets tilstand er en måte å nærme seg terrorens natur. Sebald skriver offerets tilstand ved å redegjøre for dets patologi. Ved hjelp av Walter Benjamin og Henri Bergson nærmer jeg meg tidens, erindringens og blikkets beskaffenhet i Austerlitz, og viser hvordan offerets tidserfaring og mulighet for erindring, og også offerets spesielle blikk, er betinget av sykdom. Den traumatisertes blikk og tidserfaring er åpen for korrespondanser til tingene og til fortiden, og jeg drøfter forholdet mellom objektivitet og magi i prosaromanen. Undersøkelsen av tiden og erindringen i Austerlitz viser hvordan boka er et forsøk på å sikre erindringen av katastrofene og på å tilrettelegge for erfaring i det moderne. Den viser også hvordan prosaromanen er en modernitetskritikk og et forsøk på motstand.