Maskespill i operaen : elementer av commedia dell’arte i Hugo von Hofmannsthals Ariadne på Naxos, Ferrucico Busonis Arlecchino og Sergei Prokofievs Kjærligheten til tre appelsiner

Abstract

Denne oppgaven undersøker hvordan elementer fra commedia dell’arte tas opp i tre operalibrettoer som er skrevet i tiden mellom 1910 og 1920: Hugo von Hofmannsthals Ariadne på Naxos, Ferrucico Busonis Arlecchino og Sergei Prokofievs Kjærligheten til tre appelsiner. Ambisjonen med oppgaven er todelt: for det første å kartlegge hva slags kunnskap forfatterne hadde om commedia dell’arte og for det andre å undersøke hvordan elementer fra commedia dell’arte anvendes i librettoene. Commedia dell’arte oppstod i Italia på andre halvdel av 1500-tallet og forsvant på slutten av 1700-tallet. Som teaterform baserte den seg på profesjonelle skuespillere, bruk av faste figurer og bruk av improvisasjon. Tidlig på 1900-tallet så man en fornyet interesse for commedia dell’arte i Europa, spesielt innen miljøer som arbeidet med scenekunst. Commedia dell’arte ble på denne tiden først og fremst forstått som teater basert på improvisasjon, hvor skuespillerne kunne ”frigjøre” seg fra forfatteren. Inspirert av Julia Kristevas tanker om hva som skjer når elementer fra et tegnsystem overføres til et annet (”transposisjon”) prøver jeg å vise hvordan elementer fra commedia dell’arte tilføres ny mening ved at de brukes i librettoene. Behovet for å koordinere tekst og musikk medfører at improvisasjon er tilnærmet utelukket innen opera, og betyr at det ikke er mulig å transposisjonere det improvisatoriske aspektet fra commedia dell’arte til en libretto. Jeg argumenterer for at det likevel skapes en illusjon av improvisasjon i alle tre librettoene ved hjelp av forskjelle kunstgrep.