Abstract
Denne masteroppgaven er en undersøkelse av hvordan to korte prosatekster av den norske forfatteren Tor Ulven, "Gull, vinter" og "Gleden ved landskapet", begge hentet fra samlingen Nei, ikke det: Historier (1990) kan leses med et stilbegrep hentet fra den franske filosofen Gilles Deleuze. Stil blir tenkt som en ikke representerende og løsrevet kraft i tekstenes formelle struktur, og er et perspektiv som åpner for forskjellsaspektet og tekstens produktive potensial.
Mangelen på en uttalt lesemåte hos Deleuze fører til at jeg prøver en praksis betegnet som overflatens stilistikk. Dette innebærer at jeg påpeker og beskriver en mengde påfallende detaljer, deler og forbindelser i hver av de to Ulven-tekstene. Ideen om å gjøre påfallende detaljer i den formelle strukturen til ansatspunkter i lesingen henter jeg fra den østerrikske romanisten og filologen Leo Spitzers stilstudier.
Det som bringes inn med Deleuzes perspektiv på stil og min egen overflatens stilistikk, er for det første at jeg unngår å gi teksten et betydende innhold. For det andre unngår jeg Leo Spitzers kjernetenkning ved ikke å harmonisere detaljene.
Oppgaven argumenterer for at Deleuzes stilbegrep er nyttig for å unngå noen av stilistikernes problemer, hovedsakelig representasjonsproblemet og del-helhet-problemet. Samtidig argumenterer den for at lesemåten er nyttig fordi den ikke er bundet til en overordnet teori, men lar teorien vokse frem fra praksis.
Hver av lesningene er to deler av det overgripende argumentetet om fordeler ved å grunnlegge en stillesning i forestillingen om at stil er en ikke-representerende og løsrevet kraft.