| dc.description.abstract | Nästän ingenting . Fra dette punktet innleder Göran Sonnevi (f. 1939) sitt forfatterskap som en tilnærmelsens bevegelse. Fra en varsamhet som ennå ikke er et jag , mot en verden som ennå ikke kan nevnes ved tingenes navn. Mellom jeget og tingen finnes imidlertid sansningen: I Outförts sentrum står et subjekt som forsøker, mottagelig og spørrende, å innstifte en perseptuell dialog med sine naturlige omgivelser.
Denne oppgaven forsøker derfor også å sette Sonnevis dikt i kontakt med Maurice Merleau-Pontys (1908-61) fenomenologiske persepsjonsfilosofi. I denne filosofien betraktes sansningen ikke som en ensrettet bevegelse fra subjekt til objekt, men som det Merleau-Ponty kaller et sirkelforhold mellom den sansende og det sansede, nettopp altså en dialogisk prosess, et kryssende (kiasmatisk) forhold av gjensidig avhengighet. Jeg ser ut mot verden, men dessuten: verden trenger inn i meg, bekler mitt syn. Men slik avdekker også sansningen mitt forhold til verden som en fundamentalt tvetydig prosess, av spaltning og gjenopprettelse, forskjell og identitet, en samtidig nærhet og avstand.
Det er en liknende ambivalens som også styrer subjektets tilnærmelse til verden i Outfört. Vi møter på den ene siden et språk som gjennom ulike retoriske virkemidler for eksempel ved besjelinger eller metamorfoser lar diktenes subjekt og den beskrevne naturen nærme seg hverandre, krysse over på hverandres side, lar dem opprette, som Merleau-Ponty ville si, et fundamentalt par som er sannere enn hver av de to i og for seg selv. På den andre siden hindres, avbrytes denne kommunikasjonen av det som navngis som subjektets abstrakte erfaring. Her evner sansningen bare å måle opp en avstand mellom subjektet og dets omgivelser; dessuten fanges det sansede i strukturer , abstraktioner , vithet , död .
I en kronologisk lesning av samlingens fire deler som følger en årstidssyklus fra høst gjennom vinter og vår til sommer beskriver denne oppgaven en langsom og ofte motsigelsesfull bevegelse, av inntrengning, bortvendthet, tilblivelse, oppløsning, avstand, sammensmeltning: en bevegelse som framfor alt viser at tilnærmelsen ikke kan gi noen endelig oppnåelse, men i stedet med nødvendighet forblir ambivalent, dialektisk, syklisk, outfört . Denne syklusen lar for øvrig ikke bare sansningen og naturen, men også de språklige tegnene gjennomgå en prosess av forandring: Outförts begrensede motivkrets gjentas og varieres, lar de ulike motivene ta opp i seg flere og ofte motstridende betydninger. I sentrum av denne motivkretsen står tegnet trädet , som viser seg å kunne gestalte så vel jubel som allvar som smärta . Slik framheves også språket som en outfört prosess; og lyrikken viser seg helt konkret som et språkarbeide som utspiller seg ved betydningenes opprinnelse. | nor |