| dc.description.abstract | Er forfatteren relevant i en tolkningsprosess og, i så fall, på hvilken måte? Da Roland Barthes skrev artikkelen ”La mort de l’auteur” i 1968, var det allerede en generell bevegelse i litteraturvitenskapen bort fra forfatteren, mot skriften i seg selv, og det skulle ta lang tid før forfatteren igjen ble stueren i akademia. De siste tiårenes kontekststudier åpner opp for forfatteren, da all kontekst nødvendigvis går veien om denne, men fremdeles finnes det overraskende lite teori om hva denne størrelsen består av, og hvordan vi eventuelt kan bruke den i en tolkning.
Disse spørsmålene var utgangspunktet for oppgavens første del, som er et forsøk på å finne en brukervennlig metode for å inkludere forfatteren i en tekstanalyse av Charles Baudelaires Le Spleen de Paris. En gjennomgang av noen av de viktigste bevegelsene på området, som begrepet ”forfatterens død”, reader-response teori og debatten om intensjon, har vært viktig for å vise gangen i min argumentasjon og fungerer som et bakteppe for definisjonen av forfatterpersona. Begrepet står i stor gjeld til Marcel Couturiers La Figure de l’auteur, og består av en triangulær bevegelse mellom forfatterens bevisste eller ubevisste spor i teksten, språket selv og leserens egne forventninger. Det dreier seg altså om en intersubjektiv tolkning hvor fokuset på forfatteren i teksten bidrar til å minske leserens subjektive forventninger til og projiseringer i teksten.
Le Spleen de Paris karakteriseres gjerne ved sin fragmenterte, polyfone stil, derfor har den vært interessant i denne sammenhengen. Prosadiktanalysenes overordnede mål er å vise at det finnes et sterkt forfatternærvær i disse tekstene, og at dette ikke nødvendigvis strider imot den fragmentering av personlighet som vi er vitne til i mange av tekstene. Selv om hver av tekstene kan fungere selvstendig, har jeg valgt å fokusere på to gjennomgående trekk ved samlingen; kunstens og kunstnerens rolle og parodi/ironi.
Det finnes en overvekt av prosadikt hvor jeg’et i teksten er en kunstner, og hvor dette jeg’et ligger nært opp til Baudelaire selv. Med støtte i utenomtekstlige data og andre av hans litterære tekster forsøker jeg å vise hvordan det tegnes et bilde av samtidens kunstmiljø, samt av Baudelaires eget forhold til sin forfattervirksomhet. Den forfatterpersona vi får øye på her, preges av en dualitet som avslører kunstens forgjengelige natur. Han rives mellom behovet for å oppheve dualiteten og ønsket om å kynisk godta sannheten.
De parodiske og ironiske elementene bidrar til å synliggjøre en samfunnsengasjert og opponerende forfatterpersona. Couturiers tanker om forfatterens leserbevissthet viser seg å være relevante for hvordan Baudelaire gjemmer seg i teksten og henvender seg kun til lesere som kan forstå de skjulte hentydningene. Autoritetsfigurer av alle slag får sitt pass påskrevet, og i diktene som omhandler fattigdom finnes det en medmenneskelighet som sjelden trekkes frem. Derfor argumenterer jeg avslutningsvis for hvorfor Le Spleen de Paris bør leses i et mer engasjert og dermed mer optimistisk lys enn hva som gjerne har vært vanlig. | nor |