Selvfokusering, lovprisning og erkjennelse i Dantes Vita nuova

Abstract

Sammendrag

Dantes Vita nuova ( Nytt Liv ) ble skrevet ca. 1293-95. Verket består av 42 korte kapitler og er en kombinasjon av prosa og lyrikk. Grunntemaet er det nye liv protagonisten finner gjennom sin kjærlighet til Beatrice. I oppgaven har jeg foretatt en lesning av protagonistens selvfokusering, lovprisning og erkjennelse. I likhet med Mark Musa (o.a.) leser jeg verket som en tredelt struktur. Den tematiske bevegelsen antyder nivåer i elskerens stigende erkjennelse av Beatrices guddommelighet og av kjærlighetens natur. Innsikten er av både poetisk og teologisk karakter. Gradvis ledes han mot det høyere målet. I verkets første del (kap. 1-16) er protagonisten underlagt en jordisk kjærlighet. Møtene med Beatrice indikerer en gryende erkjennelse av guddommelig kjærlighet (del II og III). Jeg belyser følgende momenter i den første bevegelsen: Protagonistens følelser (lidelser) i møte med Beatrice, Guido Cavalcantis pessimistiske kjærlighetssyn, Amores funksjon og damene elskeren vier oppmerksomhet for å skjule sin kjærlighet til Beatrice. I del II (kap. 17-31) fokuserer jeg på lovprisningen av Beatrice, hennes åndelige betydning, elskerens sorg over sin dames død, Amores forvandling og den videre erkjennelse. Her belyses også en konflikt mellom jordisk og guddommelig kjærlighet. I del III (kap. 32-42) preges elskeren hovedsakelig av sorgen over Beatrices bortgang. Andre retningsbestemmende momenter er møtene med en edel dame og den videre erkjennelse. Tredje del avsluttes med en diskusjon om i hvilken grad protagonisten gjennom sin selvfokusering erkjenner Beatrices sanne vesen. I konklusjonen skisserer jeg middelalderfilosofiens idé om en oppstigning mot Gud gjennom tre kunnskapsnivåer (jfr. de tre bevegelser i kjærlighet i Vita nuova). På denne bakgrunn redegjør jeg for (selv)narrasjon, språk, hukommelse og tid i Vita nuova. Dette er sentrale aspekter ved selvets erfaring og erkjennelsesprosess.