Abstract
Studien er en nærlesning av narrative monologer i Becketts teaterstykker Endgame, Footfalls og That time. Jeg ønsker å vise at også Becketts stykker inneholder fortellinger eller anslag til fortellinger, og at de menneskelige grunnsituasjonene som beskrives i hans stykker er tematisk forskjellige, til tross for at de eksistensielt sett ligner. Gjennom lesningen fokuserer jeg på hvordan historiene blir fortalt, hvordan de blir lyttet til, hvem som lytter og figurenes motivasjon for å fortelle historier der og da. Dermed blir spørsmålet om hvordan monologen forholder seg til scenehandlingen sentralt scenehandlingen og monologene oppviser ofte en parallellitet og repeterer hverandre på måter som gjør at de må analyseres i lys av hverandre. Ut fra lesningen av stykkene forsøker jeg å vise hvordan narrativen, i sin moderne form, kan spille en rolle i menneskelivet, i sin moderne form.
De fortellende karakterene i stykkene har tradisjonelle narrativer som forelegg, noe som viser seg i formen, altså i oppbygningen av monologene deres, men også i en rekke tematiske eller språklige allusjoner. Det er vanlig å hevde at Becketts allusjoner fungerer som kulturelt avfall, men jeg vil argumentere for at de belyser og bidrar spesifikt til stykkenes tema. Lesningene munner ut i en diskusjon om narrativens muligheter og virkemåte i vår tid.