Abstract
I denne oppgaven vil jeg undersøke hvordan erindring kan fremstilles som tilstand i Mirjam Kristensens romaner Dagene er gjennomsiktige (2000) og De som er ute i regnværet (2001). Min hypotese er at en slik innfallsvinkel gjør det mulig å peke på Kristensens særegne estetikk, hennes stillestående realisme. Fordi romanene fremstiller barndommen gjennom barnets perspektiv, har de til hensikt å vise barnets kontakt med sine omgivelser, samt å vise hvordan erindringen spiller en rolle for hvordan en slik virkelighet fremstilles. Men der en tradisjonell realisme hadde latt erindring danne sammenheng mellom da og nå, gjør Kristensen det motsatte i sine romaner. Hennes bruk av erindring peker tvert imot at en slik sammenheng ikke lykkes. Kristensens erindring mangler det realistiske kravet om erkjennelse. Dette bryter med en fremstilling av erindring i litteraturen som en erfaringsbasert erkjennelse, slik vi kjenner det fra Marcel Proust. For å vise hvordan erindring som tilstand arter seg, kobler jeg Kristensens karakteristiske språk opp mot Roland Barthes og hans fotografiske estetikk. Jeg vil også vite hvordan Kristensens litteratur kommer ut av en realistisk litteratur ved å se henne i lys av Georg Lúkacs, Fredrik Tygstrup og Atle Kittang.
Det å analysere Kristensens romaner i sammenheng med erindringen som tilstand betyr for det første et brudd med en aristotelisk-realistisk tradisjon. For det andre er det med på å se den norske samtidslitteraturen i et nytt lys. Der andre forfattere i samme generasjon skriver romaner der barndom og erindring er koblet opp mot familieproblematikk eller oppvekst, skriver Kristensen i stedet erindringsromaner som problematiserer forholdet mellom erindring og virkelighet.