| dc.description.abstract | Mitt utgangspunkt i denne oppgaven er en lesning av Carmen Martín Gaites roman Nubosidad variable (Variable cloud) fra 1992. Ved å vise til to av hennes essaysamlinger ønsker jeg å nærme meg en forståelse av konseptet om en interlocutor, en immanent leserstørrelse med perfekt og full innsikt og med opprinnelse i en muntlig fortellertradisjon. Interlocutoren er en innledende faktor, men bidrar også som katalysator underveis til produksjon av tekst, noe interlocutorens aktualiserte rolle i teksten viser. To ulike diskurser går parallelt i teksten og avløser hverandre, noe som skaper en fragmentarisk form og et inntrykk av at det foregår en form for samtale. Interlocutoren som perfekt samtalepartner står sentralt, der jeg viser til dens mulige rolle også utenfor teksten, eller funksjon som reell person også i livet.
Et etisk ansvar for enkeltindividet kan spores i Nubosidad variable. Makten i samfunnet påvirker individet, der makten samtidig innskriver seg i språket som system, eller i selve uttrykksmåten. Med sine diskurser, søker romanens skrivende karakterer etter et eget rom å fortelle i, en fri sone i språket eller utenfor selve språksystemet med sitt sett av regler. Via en lek med ord konfronterer protagonistene språket som tvangssystem og danner således et område for fantasi og skaperglede, et rom der makten ikke rår. Det å fortelle, eller diskursen, får således en forrang framfor selve historien, eller de faktiske hendelser.
Protagonistenes skriveprosess ledsages av en erindringsprosess, nødvendig i forbindelse med den mulige gjenskaping av deler av fortiden til de to kvinnene, der erindring knyttes til repetisjon av motiver i teksten. Intertekstuelle referanser har her en viktig funksjon, der bl.a. gamle vers eller sanger fungerer som spor i deres respektive tekster. Disse spor lagt ut for den andre bidrar til forsøket med å gjenskape minner eller episoder fra fortiden. Som hverandres interlocutorer hjelper de hverandre med å huske det glemte, dvs. fortrengte episoder. Disse episoder eller biter, erindret og så langt det er mulig, gjenskapt, utgjør til slutt en type collage, dvs. et helt bilde, men der de ulike deler er plassert atskilt fra hverandre innenfor én ramme. | nor |