Mellom mening og meningsløshet : en wittgensteiniansk tilnærming til Obra Gruesa av Nicanor Parra

Abstract

Denne oppgaven forsøker ved hjelp av språkfilosofi å utvikle en måte å tilnærme seg litteratur på. Basert på Ludwig Wittgensteins innflytelsesrike tanker omkring språk og mening, gjøres det en lesning av poesien til den chilenske dikteren Nicanor Parra (1914 ). Det er særlig spørsmål omkring meningsbegrepet og språkets meningsbetingelser som er av interesse. Gjennomgangstanken i Wittgensteins sene filosofi er at språket er nedfelt som del av en sosial praksis, og at meningen til et ord eller en setning konstitueres av den anvendelsen ordet eller setningen inngår i. Mening knyttes altså til språkbruk, og bruken er basert på konvensjoner mennesker i mellom.

På bakgrunn av Wittgensteins sene filosofi, utvikler jeg et mer litteraturteoretisk standpunkt, som igjen utarbeides til en metodologisk fremgangsmåte for analysedelen. For å utforske betingelsene for mening i Parras poesi, forfølger jeg enkelte ledeord trær, stoler, bord og likkister i hans tekster. Gjennom en systematisk gjennomgang av disse ordene i det store verket Obra Gruesa (1969), plasseres de ulike typer språkbruk i tre egendefinerte kategorier for mening: Konvensjonell mening, nedbryting av mening og ukonvensjonell mening.

Jeg kommer fram til at det i Obra Gruesa foregår et språkarbeid der språkets anvendelsesmuligheter utprøves. Språkets konvensjonelle mening er fremtredende, men problematiseres ved de meningsnedbrytende elementene man finner i poesien. Gjennom å bruke språket på nye måter, ser vi imidlertid at det i Parras poesi skapes ukonvensjonell mening som det ikke finnes språkspill for i det hverdagslige språket. Denne ennå uetablerte språkbruken ser ut til å arbeide for muligheten av to typer språkspill: Et anti-dualistisk språk og et språk som problematiserer forholdet mellom det vi kan kalle levende og dødt språk.