| dc.description.abstract | Settingen i romanen Cosmopolis er storbyen New York i april 2000, men globaliseringen og informasjonsteknologien preger settingen og utvider byrommet til det man kan kalle den ”virtuelle byen”. Den virtuelle dimensjonen utgjør et viktig ”rom” i denne romanen og den virtuelle virkeligheten utfordrer oss med nye tegnsystemer, som DeLillos språklige antenner forsøker å fange opp og omsette til prosa. I denne analysen har jeg forsøkt å se Cosmopolis i lys av sjangeren amerikanske byromaner, og jeg lanserer en underkategori til byromanen: den virtuelle byromanen. Den virtuelle byromanen tilhører ikke sjangeren science fiction, men er en egen form for realisme, satt i scene av teknologiens muligheter.
I flere av Don DeLillos tidligere romaner, som Libra, MAO II og Underworld, er handlingen knyttet til amerikansk historie og til politiske hendelser. Denne blandingen av fakta og fiksjon med hyppige utsnitt av bilder fra massemedia, er av mange kritikere blitt betegnet som en postmodernistisk stil. DeLillos White Noise regnes ofte som en del av kanon i amerikansk postmodernisme. Merkelappen postmoderne kunne også vært satt på Cosmopolis, men det er flere elementer i romanen som stikker seg ut fra en ”ren” postmodernisme.
I de virtuelle rommene, som i hovedpersonen Eric Packers glimt av sin egen død på en skjerm på armen hans, brytes tidens lover. Realismen løses opp i disse glimtene av fremtiden. Den tilsynelatende bakgrunnen for den ekstratemporale tidsdimensjonen som opptrer i Cosmopolis og i andre av DeLillos romaner, er den moderne kvantefysikkens relative tid, slik det hintes til i Packers kommentar: ”Freud is finished, Einstein’s next”. Jeg mener at det er en metafysisk dimensjon i Cosmopolis, som i flere av DeLillos romaner. Det som blir tydelig hvis man leser flere av DeLillos romaner, er hvordan forfatterens språkbruk er tuftet på metafysiske begreper. DeLillos metafysiske dimensjon kan leses ut fra hans gjentatte bruk av religiøse begreper som ”bekjennelser”, ”sjel” og ”mysterium” i beskrivelser av forskjellige fenomener. Også i den virtuelle byen i Cosmopolis, definert av teknologien og skapt av kapitalismen, er der en annen og mer arkaisk dimensjon som henter sine referanser fra mysteriet og religionen. I Cosmopolis ser det ut til å være et underliggende ønske om en slags gjenvinning eller en desautomatisering av språket fra kommersialismen. Som et ledd i dette blir en viktig side av romanen at den med klangbunn i religiøse eller romantiske forestillinger ser ut til å søke en menneskelig transcendens, via språket. I Cosmopolis ser det faktisk ut til at DeLillo ønsker å vinne tilbake selve tidsånden fra kommersialismen. Motvekten til kapitalismens tidsenhet, klokketiden, blir i Cosmopolis satt opp imot noe som kan ligne den religiøse evigheten. I evigheten blir ingen utdaterte. Dette er Don DeLillos metafysiske side, som lett overses eller bortforklares av kritikere som leser ham som en ”ren” postmodernist.
I USA er Don DeLillo sett på som en politisk forfatter, og etter angrepene på World Trade Center og Pentagon 11. september 2001 var mange spent på hans første roman etter ”post 9/11” tidsregningen. Hvordan skulle han nå klare å holde opp speilet for amerikanerne? Noen kritikere ble skuffet, og mente at romanen ikke hadde noe å si til dem som hadde forventet en roman om et nytt amerikansk samfunn, preget av terrorfrykt. Men i denne analysen diskuterer jeg hvorfor jeg mener spørsmålet ”Hvorfor oppstår terror?” er sentralt i Cosmopolis, om enn på en mer subtil måte enn i andre av DeLillos romaner, som for eksempel MAO II og Libra. Temaet terrorisme har nemlig vært et viktig element i DeLillos litterære univers, lenge før hendelsene 11. september 2001. Jeg leser hans litterære prosjekt som et forsøk på å formidle et budskap som både er politisk og eksistensielt forankret. | nor |