Vold og vekkelse : - et nedslag i Flannery O'Connors forfatterskap

Abstract

Til tross for at Flannery O’Connor etterlot seg et relativt beskjedent forfatterskap da hun døde i 1964, kun 39 år gammel, har hun etablert seg som en av de mest betydningsfulle sørstatsforfatterne fra det forrige århundre, og hennes ry vokser stadig. O’Connors fiktive univers byr på mange utfordringer, selv for kompetente lesere. Et raskt blikk på resepsjonshistorien avslører dype skillelinjer der opphavet til uenighetene knyttes til det problematiske forholdet mellom hennes kunst og hennes katolske tro. Jeg vil i denne oppgaven forsøke å gjøre rede for hvilke utfordringer O’Connor stod overfor som forfatterinne med et klart litterært prosjekt. Uansett hvilken innfallsvinkel en velger til hennes forfatterskap er det vanskelig å se bort fra det faktum at hun selv betegnet seg som en “katolsk forfatter,” og at hun gjennom sitt virke som forfatterinne ønsket å formidle en religiøs dimensjon til sine lesere. Fordi hun levde i en tidsalder der denne dimensjonen ikke lenger var tilgjengelig for den gjennomsnittlige leser, utviklet hun et svært bevisst og tidvis noe problematisk forhold til sin innbilte lesermasse. Hun la ned et nitidig arbeid i sine tekster der målet var å bygge bro over den kløften som skilte henne fra hennes uforstående publikum. Fokuseringen på litteraturen som kommunikasjon førte dermed til et forfatterskap preget av av formell presisjon og bevisste valg av narrative strategier. Selv om hun også skrev to romaner er anerkjennelsen hun nyter i dag hovedsaklig et resultat av hennes bemerkelsesverdige ferdigheter som novelleforfatterinne. Oppgaven min er derfor viet til hennes arbeider innen denne sjangeren. Ved å peke på en del av de konvensjonene som knyttes til novelleformatet, ønsker jeg å vise at O’Connor, til tross for at hun aldri utfordret sjangerens grenser, har levert et bidrag til sjangeren som er unikt. Hennes valg av dette formatet er igjen knyttet til hennes fokusering på det retoriske. Det viser seg nemlig at novellen i enkelte tilfeller kan sies å være bedre egnet enn romanen til å formidle de sidene ved menneskets tilværelse O’Connor ønsket å belyse i sin fiksjon. Gjennom nærlesninger av novellene “Everything That Rises Must Converge” og “Parker’s Back,” som begge er hentet fra novellesamlingen Everything That Rises Must Converge, vil jeg så forsøke å vise hvordan O’Connors bevisste forhold til litteraturens språk og konvensjoner kom til utrykk i hennes tekster. Selv om lesningen anerkjenner det unike og individuelle ved hver tekst, er valget også tatt med tanke på å ta nedslag i O’Connors forfatterskap som helhet. De to novellene synliggjør et trekk mange har trukket frem som avgjørende innen O’Connors forfatterskap: Spenningen som oppstår mellom det realistiske og det religiøse aspektet ved hennes fiksjon.