Abstract
Ruth Klugers Landscapes of Memory. A Holocaust Girlhood Remembered (2003) er en uvanlig skildring av den jødiske forfatterens barne- og ungdomsår i det okkuperte Wien, konsentrasjonsleirene Theresienstadt og Auschwitz-Birkenau, og flukten fra dødsmarsjene på slutten av krigen. At Kluger var bare tolv år da hun ble sendt til Auschwitz-Birkenau sammen med moren, og at hun overlevde ved å lyve med tre år på alderen, gjør historien i seg selv enestående. Men det er likevel ikke dette som gjør boken til en annerledes overlevelsesberetning. For i motsetning til hva som er vanlig i Holocaust-selvbiografier, er Kluger mer opptatt av hva det innebærer å skulle gjenfortelle egne opplevelser, enn selve historien.
Denne oppgaven retter søkelyset mot den selvbiografiske fortellingen og tekstens motstand mot den. Kluger legger vel så mye vekt på hvordan hun gjengir sin fortelling som hva hun forteller om, og hun kommenterer fremstillingsformen selv i teksten. Samtidig er det med kommentarene at denne teksten kan knyttes sammen med Holocaust-litteraturen forøvrig. Premissene Kluger legger til grunn for sin egen tekst, kan leses som premisser for enhver fremstilling av traumatiske erfaringer. Ved å problematisere historiefortellingen i teksten synliggjør hun at fortellingen av Holocaust i dag foregår parallelt på to forskjellige nivåer: På den ene ligger den historiske hendelsen, som er umulig å gripe i for ettertiden. På den andre, sekundære, ligger vår oppfatning av det som skjedde, forenklende og hele tiden i endring. I tekstens spill mellom innhold og fremstilling, blir Klugers fortelling rik på metakommentarer, paradokser og selvmotsigelser. Og det er gjennom denne motstanden mot den narrative fremdriften hun gir uttrykk for hva som gjør en slik historie umulig å fortelle, og, kanskje enda viktigere, hvorfor den må fortelles likevel. Det er dette litterære spørsmålet denne oppgaven griper tak i.