Abstract
Denne oppgaven forsøker å demonstrere at litterær imitasjon i ei eller anna form er uunngåelig. Alle tekster står i et forhold til tidligere tiders tekster og praksiser, som på en eller annen måte er inkorporert i, og har vært med på å skape, vår tids tenkemåte og diskurs. En tekst som ikke forholder seg til tidligere tekster, er utenkelig. Fundamentet legges i og med antikkens imitasjonsteoretikere, som Seneca og Quintilian. Begge blir av stor betydning for renessansens teori, slik vi finner den hos Petrarca, Erasmus og Sidney. Spesielt studeres den imitasjonsformen som kalles “petrarkisme”, som er imitasjon av Petrarcas kjærlighetspoesi i Rime sparse. Hvilke topoi og konvensjoner bruker han, og hvorfra har de sitt utspring? Mot slutten av oppgaven studeres imitasjon i praksis, eksemplifisert med Edmund Spensers sonettsekvens Amoretti. To sonetter herfra, nummer 10 og 67, som ligger nært opp til Petrarcas Rime sparse, henholdsvis nummer 121 (madrigal) og 190 (sonett), blir her analysert. Hva beholder Spenser, hva utelukker og legger han til disse dikta? Og hva oppnår han med dette? Moderne teori om imitasjon er også innreflektert. Til slutt diskuteres hva den lesepraktiske konsekvensen av å lese imitativ litteratur er.