Abstract
Personkrets 3:1 av Lars Norén fremstår i grove trekk som en naturalistisk skildring av tapere og utstøtte i samfunnet. Men ved gjennomlesning blir det tydelig at stykkets naturalistiske ytre kan oppfattes som et retorisk grep Norén benytter for å problematisere tilskuernes tendens til å la forutbestemte begreper om verden forbli uberørte. Med performanceinnslag, tablåer og publikumshenvendelser bryter stykket med det naturalistiske og fører oppmerksomheten over mot tilskuersituasjonen. Personene i stykket henvender seg direkte til publikum med spørsmål om hva som er det virkelige. Dialogens nedbrytning og avvik fra det konvensjonelle, fører til en monologisering med en avindividualisering av karakteren og brudd med klassisk epistemologi. Personene på scenen utspiller dette som et ubehag og et behov for fellesskap. Dette tvinger seg på tilskueren som derved også må se seg selv som en del av fellesskapet. Det blir derfor avgjørende hvordan tilskueren bestemmer seg for hva som er det virkelige.
Min hypotese er at Personkrets 3:1 problematiserer en referensiell fremstilling av virkeligheten og kritiserer en forståelse av stykket som naturalistisk. I stedet antydes en ny form for realisme gjennom en pragmatisk vending i tilskuersituasjonen.
Denne realismen og pragmatismen finner jeg grunnlag for i tenkningen til Charles S. Peirce. Det er en realisme som ikke peker mot noen bakenforliggende sannhet eller på verden som en subjektiv konstruksjon, men som innebærer at fortolkeren slutter noe om verden som en foreløpig hypotese og et handlingsgrunnlag. Derfor blir Personkrets 3:1 først et fremst et drama som aktualiserer en erkjennelsesteoretisk tematikk mellom personer på scenen og tilskuerne. En pragmatisk vending innebærer et fokus på virkningene i situasjonen for å frigjøre tilskueren fra en subjektivistisk forventning om at karakterene skal tilpasse seg konsekvensene av det som sies. Jeg trekker frem forskjellen mellom William James og Charles S. Peirces pragmatisme for å presisere begrepet pragmatisme og for å underbygge den pragmatiske vendingen.
Jeg påstår derfor at Personkrets 3:1 kan forstås som en politisk tekst, men ikke i betydningen en sosialrealistisk programerklæring. I stedet er det en fordring rettet mot tilskueren om å gå erkjennelsesteoretisk til verks for å påta seg et ansvar for hvordan verden oppfattes og dermed for hvordan verden skal bli.