Abstract
Min lesning tar for seg en fiksjon av Jorge Luis Borges, og jeg ser på den ut fra et postmodernistisk perspektiv. Jeg har tatt utgangspunkt i tidlig kritikk av forfatteren som mener hans tekster er kjennetegnet av en tøylesløs litterær lek som ikke formidler noen relasjon til en ytre virkelighet. Dette synspunktet er forenelig med hvordan flere kritikere beskriver tidlig postmodernistisk litteratur, en litteratur hvor Borges må sies å være en tidlig pioner.
Min påstand er at teksten Tema del traidor y del héroe , som kom ut i samlingen Ficciones i 1956, har i seg visse kunnskapsteoretiske spørsmål av allmenn karakter. Disse peker heller frem mot senere postmodernistisk teori, en teori som gjeninnfører kontekst som betydningsfull i meningsdannelsen. Selvreflekterende strategier som parodi og indre speilinger tematiserer et handlingsaspekt i forhold til det å tolke og konstruere betydning ved å vende seg mot seg selv som en litterær tekst. Når så fiksjonen trer frem som en pluralitet av diskursive univers, som et mangfold av former og av indre refleksjoner, løftes det selvreflekterende aspektet opp til en universell tematisering av hvordan vi overhode ordner virkeligheten gjennom diskursive handlinger, og hvordan vi alltid baserer oss på allerede eksisterende uttrykksformer og tekster. Det er disse kulturelle vanene som avgjør om noe oppfattes som fiksjon eller fakta. Denne teksten representerer en form for pragmatisk relativisme hvor betydning må sees i sammenheng med den konteksten den blir til i. Det medfører at selv om det eksisterer en ytre virkelighet, forholder vi oss alltid til en fortolket forståelse av den som kan være feilbarlig.