Abstract
Denne hovedoppgaven tar for seg Eduard Mörikes Auf eine Lampe og kontroversen diktet vakte mellom germanisten Emil Staiger, filosofen Martin Heidegger og stilforskeren Leo Spitzer i 1951. Striden gjaldt først og fremst hva som var riktig tolkning av ordet scheint i siste vers: Was aber schön ist, selig scheint es in ihm selbst.
For Staiger er skinnet tilsynelatende, det skjønne har skinn av å være salig. Heidegger forbinder det virkelig skjønne med det tilsyne-latende: sannhet (aletheia) og menneskelig eksistens. Spitzer forstår scheint som å stråle: være skjønn. Etter en analyse av argumentasjonen, viser jeg hvordan Mörikes lampe kan belyse mekanismer i den litterære institusjonen, forholdet mellom antatt dikterisk intensjon og leserresepsjon, hermeneutikk og pragmatisme. Tesen om kunstens autonomi undergraves av tekstens potensielt pragmatiske estetikk, men her er et paradoks som selv ikke Stanley Fish kan løse.
I siste kapittel leser jeg teksten på nytt, gjendikter den. Her trekker jeg også inn hva Paul de Man og Jonathan Culler sier om apostrofe, Jacques Derrida om diktningens datum i Schibboleth, og hva Paul Celan sier om en (annen) lampe. Avslutningsvis drøfter jeg Kants skille mellom det skjønne og det sublime, samt Gadamers skille mellom filosofisk og poetisk diskurs, og påviser hvordan denne retorikken, i lys av lampeskinnets estetikk, tilsynelatende dekonstruerer seg selv på en tilsyne-latende måte.