Abstract
En retorisk lesning av tre av Henrik Ibsens skuespill med henblikk på å vise hvilke funksjoner bipersonene Kristine Linde i Et dukkehjem, Berta Sørby i Vildanden og Thea Elvsted i Hedda Gabler har. Overtalelsesmidlene etos, patos og logos i klassisk, aristotelisk retorikk danner både den metodiske strukturen og deler av det teoretiske fundamentet i analysene. Oppgaven viser at de viktigste kvinnelige bipersonene i Henrik Ibsen skuespill er nødvendige som forløpere, paralleller og motstykker til hovedpersonene for å gjøre skuespillene overbevisende som kritisk realisme.