Reiser i fremmede rom : en lesning av André Gides Le Voyage d'Urien (1893) og Voyage au Congo (1927) i et reiselitteraturperspektiv

Abstract

Sammendrag:

I denne oppgaven undersøkes to tekster av André Gide, Le Voyage d’Urien (1893) og Voyage au Congo (1927), i et reiselitteraturperspektiv. Førstnevnte er en fiksjonstekst tekst om en imaginær reise, mens den andre foregir å være en sann dokumentar om en faktisk reise. Oppgavens utgangspunkt er at distinksjonen mellom fiksjon og fakta, til tross for at den har gjort seg gjeldende både i Gide-forskningen og i betraktninger og definisjoner av reiselitteratur, ikke er et tilfredsstillende analyseverktøy i utforskningen av litterære tekster. I stedet inntar jeg et Foucault-perspektiv hvor det sentrale ikke er å avgjøre om litteraturen forteller faktiske eller oppdiktede historier, men snarere å undersøke hvordan fortellingene er betinget av diskurser. Oppgaven har et dobbelt siktemål, den rommer både tekstanalyser og betraktninger omkring reiselitteratursjangeren. I begge henseender vil fokuset være undersøkelsen av under hvilke premisser litteraturen kan sette ord på en fremmed verden. Undersøkelsen rommer diskusjoner av litteraturens relasjon til en ytre virkelighet og til et intertekstuelt felt.

Oppgaven er strukturert i to deler. Første del inneholder separate tekstanalyser. Analysene er sentrert rundt noen diskurser som var virksomme i produksjonskontekstene så vel som på tekstnivå. Del I legger et grunnlag for andre del, der de to tekstene leses sammen og i relasjon til reiselitteratursjangeren. Del II er strukturert rundt det jeg har kalt reisens hovedmotiver – avreise, reise og ankomst. Her utvides det teoretiske perspektivet og foruten Michel Foucault, drar jeg også veksler på reiselitteraturteori av litteraturforskerne Christine Montalbetti og Syed M. Islam. Med basis i reisens hovedmotiver undersøker jeg hvordan fortellingene om det fremmede er begrenset både av en ”usynlig referensialitet” til hjemstedets diskursive regler og av en ”direkte referensialitet”, språkets og nærmere bestemt morsmålets forutsetninger for framstillingen av de fremmede verdenene. På tross av begrensningene streber likevel reiselitteraturen etter å sette ord på det fremmede, jeg diskuterer hvordan dette skjer og hvilke erfaringer forsøkene på å fortelle om det fremmede føder.

Hjemkomsten uteblir i begge Gides tekster. Reisene ankommer det ytterst fremmede, men erfarer likevel at noe glipper unna og erkjenner at fortellingen om det fremmede aldri vil bli fyllestgjørende. Nettopp i kraft av å være ”mislykkede” reisefortellinger, er Le Voyage d’Urien og Voyage au Congo interessante og betydningsfulle i et reiselitteraturperspektiv. For like viktig som reiselitteraturens forsøk på å fortelle om det fremmede, er erfaringen av at noe alltid forblir utenfor våre horisonter.