Abstract
Oppgaven søker primært å undersøke Michel Houellebecqs flytende grenser mellom fiksjon og virkelighet i hans tredje utgitte roman, Plateforme, som et spill i teksten integrert i sin kontekst. Oppmerksomheten i media knyttet til forfatterskapet tenderer å kretse rundt Houellebecq som offentlig person mer enn hans virke som forfatter. Foreningen av rollene som samfunnskritiker og forfatter virker på en problematisk men samtidig fruktbar måte i
resepsjonen av forfatterskapet. Samtidig som Houellebecqs posisjon som forfatter er sterk er
den også svak på den måten at tekstene hans ikke får stå alene. Houellebecqs manglende anerkjennelse for litterære kvaliteter i tekstene kombinert med at han er frankrikes mest leste
og omdiskuterte forfatter, er et paradoks. Det ligger også en sterk ambivalens i kritikken av Houellebecq som deler seg i to motpoler, hvor han på den ene siden genierklæres og på den
andre omtales som en spekulativ og merkevarebyggende provokatør. Houellebecq står innenfor samtidig som han står utenfor. Det gjennomgående dobbeltspillet med fiksjon og
virkelighet som særlig henspiller på forfatterens sammenblanding av forfatter- og
fortellerolle, beveger seg fra roman til roman i forfatterskapet, samtidig som
sammenblandingen av roller beveger seg i et kontekstuelt rom som styrker identiteten mellom
forteller, implisert forfatter og forfatter. Særlig outsiderposisjonen som forfatteren inntar i det
litterære feltet sammenfaller med fortelleren og den impliserte forfatters outsiderposisjon i
Plateforme på en måte som effektivt knytter de tre instansene sammen. Samtidig har
Houellebecq lykkes med å koble fremførelsen av rollen som forfatter i offentligheten med
bildet av forfatteren i teksten og fortelleren på en måte som styrker provokasjonen, som er
selve drivkraften i romanene. Houellebecq leker seg med selvbiografisjangeren i tekstene
som litterære grep samtidig som han fremstiller fortelleren og romanuniverset på en måte
som sammenfaller med livet hans eget liv. Det selvbiografiske stoffet som dukker opp i
tekstene, er alltid mer eller mindre offentliggjort materiale fra forfatterens liv. I undersøkelsen
av hvordan det selvbiografiske aspektet oppstår i møtet med Houellebecqs tekster, og da
særlig i Plateforme, vil det være naturlig å spørre seg om det er forfatteren som konstruerer
en forteller som ligner seg selv, eller om Houellebecq konstruerer en forfatter som ligner
fortelleren.