Abstract
Oppgaven tar for seg Alison Bechdels tegneseriememoarer Fun Home. A family tragicomic (2006) og diskuterer på denne bakgrunn spørsmålet ”Hvordan skal vi lese selvbiografier?”. Spørsmålet aktualiseres av et paradoks som oppstår i møtet mellom Bechdels memoarer og deres paratekster. I paratekstene fremstår Fun Home som nøytral og upersonlig historie-skriving, mens Fun Home selv presenterer fabelen som et sett med subjektive, personlige tolkninger.
Fun Homes paratekster fremstiller memoarene som historieskriving ved å fremme én bestemt lesemåte. Atle Kittang kaller denne ”sympatisk”, og oppgaven argumenterer for at en slik tilnærming ikke er hensiktmessig. Grunnen er at paradokset som oppstår i møtet mellom tekst og paratekst vil skape kortslutning hos en sympatisk leser. Deretter argumenteres det for en ”symptomal” lesning av memoarene, fremdeles i kittangsk terminologi, fordi en slik lesning vil kunne ta høyde for den spenningen som skapes når paratekstene og memoarene synes å uttrykke en intensjonsambivalens.
Etter å ha diskutert Kittangs lesemåter og hvordan disse kan brukes eller ikke brukes på Fun Home, presenterer oppgaven en parallellesning av memoarene og deres paratekster. I kapittel 2 beskrives paratekstenes argumenter for en sympatisk lesning og de retoriske grepene som brukes for å fremme argumentet. I tredje kapittel presenteres det mer nyanserte bildet Fun Home-fortelleren fremmer hva gjelder muligheten for å uttrykke noe nøytralt og objektivt sant. Oppgaven konkluderer med at Fun Home som helhet skaper hybriditet og spenning i et både–og som ikke bør avvises, men omfavnes.