Abstract
Min hovedoppgave i romansk filologi omhandler den latinske syntetiske passivens stilling i iberoromansk talespråk på 1000-tallet. Passiven er analysert på bakgrunn av glosene som knytter seg til disse formene i el códice Emilianense 60 (kodeks som befinner seg i Real Academia de la Historia i Madrid). Glosene i el códice Emilianense 60 er regnet som noe av det første skrevne på iberoromansk, og står i en særstilling i spansk språkhistorie på grunn av dette. Selve manuskriptet er fra 900-tallet mens glosene sannsynligvis ble tilføyd på midten av 1000-tallet. Glosene er av flere typer, noen består av hele ord eller setninger, mens andre bare er bokstaver eller tegn. Det er sannsynlig at disse glosene ble brukt som et hjelpemiddel til å lese høyt en latinsk tekst på forståelig romansk.
Jeg har studert de glosene som er knyttet til de syntetiske passivene i den latinske teksten. Det passive verbalsystemet i klassisk latin består av både analytiske og syntetiske former. I romansk faller de syntetiske formene bort og erstattes av nye analytiske former. Til tross for at de syntetiske formene ikke overlever i romansk, finner vi dem i tekster helt frem til man begynte å skrive romansk. Ved å analysere glosene i el códice Emilianense 60, har jeg prøvd å finne ut hva slags rolle den syntetiske passiven hadde i talespråket. Det mest interessante funnet var at subjektene til flere passiver var merket med glosen ke som markerer direkte objekt, noe som vanligvis er forbeholdt aktive verb. På bakgrunn av dette har jeg utviklet følgende hypotese: de syntetiske passivene ble lest uten endelsen, og dermed som aktive verb, og det kan være en mulighet at partiklen se (som både i latin og de moderne romanske språk er en av mulighetene for å uttrykke medio-passiv) ble lagt til dersom man ville beholde det passive subjektet. En videre analyse av de leksikalske glosene i teksten understøtter at dette kan ha vært en mulighet.
Oppgaven inneholder en deskriptiv del (kapittel 2) hvor man får en oversikt over alle de syntetiske passivene som finnes i den glosserte delen av manuskriptet og glosene som er knyttet til disse. Etter hver transkripsjon diskuterer jeg også andre interessante funn som ikke har direkte tilknytning til de syntetiske passivene. Kapittel 3 inneholder en dyperegående analyse av glosen ke (se over) og behandler det faktum at den bare knytter seg til subjekter i basisteksten som enten er like i nominativ og akkusativ (eller ved en feiltagelse allerede er akkusativer) eller mangler samsvar mellom subjekt og verbal. I kapittel 4 diskuterer jeg hypotesen min (se over), og forsøker å ta også andre typer gloser til inntekt for den. Jeg fant at de leksikalske glosene til en viss grad viser samme type distribusjon som de grammatikalske glosene (ke), nemlig at det alterneres mellom aktive konstruksjoner og se-konstruksjoner. Konklusjonen er todelt. For det første bekrefter mine funn andre forskeres teorier om at glosenes funksjon var å lette høytlesning av en tekst med et arkaisk skriftspråk For det andre virker det som om den syntetiske passiven ikke hadde en egen uttale i talespråket, og at endelsen -tur ble utelatt ved høytlesning.