Abstract
Sammendrag av oppgaven:
Los problemas de la traducción y principios traductológicos en la lingüística misionera hispánica (siglos XVI-XVIII).
Målet med oppgaven kan deles i to: først studeres og systematiseres ulike oversettelsesprinsipper blant de spanske misjonærene i perioden 15-1700-tallet. Deretter blir disse satt i sammenheng med oversettelsesprinsipper blant spanske forfattere og grammatikere fra 1500-tallet. På den måten forsøkes det å besvare følgende spørsmål: finnes det noen særegne trekk ved de spanske misjonærenes oversettelsesnormer eller er de kun en videreføring av de forskjellige ideer som allerede eksisterte i Spania på 1500-tallet?
Oversettelse ble først etablert som en teoretisk disiplin noen tiår tilbake. Likevel hevder man at det eksisterte teorier avant la lettre , og man finner relevante observasjoner tilbake til Ciceros tid. Oppgaven tar utgangspunkt i 1500-tallet fordi man i denne perioden startet å oversette Bibelen til flere lokale språk i Europa. Dette førte til mange debatter rundt oversettelsestematikken, og det ble således et økt behov for å kontrollere renheten i språket, slik at man unngikk feilaktige og i verste fall kjetterske oversettelser av kristendommen. Debattene spredte seg også til andre ikke-kristne kontekster, og i Spania fikk man i løpet av Renessansen et oversettelsesfokus fordelt på tre hovedområder:
1. ord for ord oversettelse
2. oversettelse av tekstens mening
3. stilistisk veltalenhet
I samme tidsrom startet de spanske misjonærene sin religionsformidling i Latin-Amerika og Filippinene. Misjonærenes hovedmål var å omvende lokalbefolkningen til den kristne tro. Det ble derfor på et tidlig tidspunkt viktig å få oversatt katekismer, så vel som å få skrevet grammatikker og ordbøker. Ut i fra denne situasjonen, fokuserer oppgaven hovedsakelig på to grammatikalske verk: en om språket quechua (Peru) og en om pampango (i dag: kapampangan, Filippinene). De valgte verkene er spesielt interessante fordi de inneholder et helt kapittel om oversettelse mellom spansk (eventuelt latin) og det lokale språket forfatteren forholdt seg til. Verkene blir først studert hver for seg, deretter blir de satt i sammenheng med forskjellige påvirkningskilder. Når det gjelder Filippinene, blir det i den forbindelse inkludert et komplementært studie som tar for seg det meksikanske språket náhuatl. Til slutt blir de to verkene sammenlignet tematisk. Resultatene blir deretter satt i sammenheng med oversettelsesobservasjoner fra det teoretiske miljøet i 1500-tallets Spania. Gjennom en komparativ analyse forsøkes det å sette fokus på eventuelle særtrekk ved de spanske misjonærenes oversettelsesnormer.
Resultater:
Man kom fram til at det er svært lite som skiller misjonærenes oppfatninger fra de spanske renessanseideene. Derimot kan man hevde at misjonærene skiller seg ut når det gjelder bruk av oversettelsesmetodene. Et klart eksempel er bruken av spanske låneord i bibelske tekster.
Den største forskjellen er knyttet til måten de spanske misjonærene dokumenterte sine oversettelsesideer på, ettersom de relaterte sine observasjoner til et spesifikt språk ved hjelp av eksempler basert på språkvitenskapelige aspekter. Slik fikk deres observasjoner i større eller mindre grad en "didaktisk dimensjon", noe som ikke var tilfelle for forfatterne og grammatikerne i Spania. Observasjonene til de sistnevnte kan karakteriseres som "teoretiske avhandlinger", ettersom de inneholdt få kommentarer relatert til oversettelsespraksis i forbindelse med et bestemt språk. Man kan dermed konkludere med at misjonærenes observasjoner ikke er så interessante for oversettelsesteorien. Tar man derimot utgangspunkt i det historiske perspektivet, skiller misjonærenes observasjoner seg ut ettersom de ble konfrontert med språk som var svært ulike det spanske. Som et resultat av dette møtet, ble det skrevet kapitler om oversettelse, tema som igjen er interessant både i didaktisk sammenheng så vel som for den generelle språkhistoriografien.