Abstract
Marguerite Duras (1914-1996) er født og oppvokst i fransk Indokina. Indokinasyklusen i hennes forfatterskap innehar sterkt selvbiografiske trekk og forfatteren nøler ikke med å kritisere forholdene de innfødte og fattige hvite levde under i kolonien.
Min oppgave omhandler i hovedsak Indokinasyklusen, med hovedvekt på åpningen av rom, både fysisk, mentalt og åndelig.
I første del av oppgaven ser jeg hvordan det i romanen Elskeren finnes alternative rom. Trygge steder som i Duras ellers harde romanunivers tillater en forbudt kjærlighet å utvikle seg.
I andre del sammenlikner jeg kriteriene og funksjonen til personer som går igjen fra en roman til en annen. Jeg tar for meg tilbakevendende personer hos Balzac og Duras. Balzac hadde en klar idé bak det å la sine romankarakterer vende tilbake, ved å sammenlikne Duras med Balzac vil det være mulig å gå nærmere inn i de trekkene som karakteriserer Duras tilbakevendende personer.
Med utgangspunkt i den spesielle oppmerksomhet som vies Duras kvinnelige hovedpersoner vil jeg med utgangspunkt i en sammenlikning av ballsalen i Le Ravissement de Lol V Stein og den i Le Vice-consul lete etter en mulig sakralisering av den frie kvinnen hos Duras. Denne sakraliseringen knytter flere av Duras kvinnelige hovedpersoner tettere sammen.
Duras fikk sitt store kommersielle gjennombrudd da hun vant Goncourtprisen for romanen Elskeren i 1984, men hun skrev allerede under andre verdenskrig. Bøkene hennes har skapt debatt og interessert hennes lesere i en årrekke. Temaene hun skriver om er såre, nære og oppsiktsvekkende. Denne oppgaven vil vise noen av strukturene som skjuler seg bak disse temaene og bak hovedhandlingen i bøkene hennes.