Abstract
Charles Baudelaire (1821-1867) er Frankrikes kanskje mest kjente poet. Hans hovedverk, "Les Fleurs du Mal" (Ondskapens blomster), har hatt enorm innflytelse på dikterkunsten verden over. Diktsamlingen kom ut i tre utgaver, den første i 1857, den andre i 1861 og den tredje et år etter Baudelaires død i 1868. "Les Fleurs du Mal" er delt inn i flere deler, hvor den første, Spleen et Idéal er den største. Det er denne delen som er utgangspunktet for min hovedfagsoppgave. Som referanseutgave har jeg valgt 1861-versjonen, da denne best gjenspeiler den hemmelige arkitekturen og den grusomme moralen som Baudelaire ønsket å gjøre leseren oppmerksom på. I denne utgaven består Spleen et Idéal -delen av 85 dikt. Av disse har jeg valgt ut 8, som analyseres i den rekkefølgen de er å finne i boken: L Albatros, Correspondances, L Ennemi, Hymne à la Beauté, Une Charogne, Harmonie du soir, L Invitation au voyage og Spleen. Hensiktene med disse åtte diktanalysene har vært å forsøke å definere konseptene Spleen og Idéal som et uttrykk for Baudelaires komplekse poetikk og estetikk.
Ved første øyenkast fremstår Spleen og Idéal som to antitetiske begreper, to motpoler i Baudelaires mentale og poetiske univers. Spleen , som betyr milt , bærer med seg en lang tradisjon hentet fra melankoliens verden: man trodde lenge at milten var det organet som produserte den sorte galle, kilden til melankoli. Ved å velge dette ordet som representant for en særegen, dyster og avgrunnsdyp sinnstilstand, fornyer Baudelaire et begrep som var nær ved å bli en klisjé. Idéal , på sin side, kan best betegnes som den sinnstilstanden hvor alt er skjønnhet (Beauté), hvor alt harmonerer gjennom en guddommelig correspondance . Her fremstår dikteren som et privilegert vesen, med en egen evne til å forstå naturens skjulte språk og til å se skjønnhet der hvor andre ikke ser den. Slik fornyes også skjønnhetsbegrepet: skjønnhet er å finne overalt, til og med i et lik i oppløsning (Une Charogne). Baudelaires Beauté skildres som toegget: på den ene siden fremstår den som dikterens fremste muse, på den annen side som hans tyrann. Ond eller god, dens fremste styrke er at den introduserer dikteren til det ukjente, til det uendelige.
Gjennom disse åtte diktanalysene, kommer det frem at Spleen og Idéal ikke bare er motpoler til hverandre, men også avhengige av hverandre. De fremstår nærmest som uatskillelige. For å oppnå det Ideale, hvor skjønnheten hersker, må man ofte gjennom Spleenens prøvelser, og selv i dennes dystre verden finnes det spor av det vakre. For hva betyr vel en evig forbannelse for den som kan nyte, i et lite sekund, gledens uendelighet?