Abstract
Oversettelse av det kulturelle i pragmatiske tekster
Tolkningsteorien anvendt på artikler fra de franske tidsskriftene L Express og Le Nouvel Observateur
Når man oversetter vil man stadig støte på ting i teksten som kan være vanskelig å hanskes med fordi de synes spesielt knyttet til den kulturen teksten er skrevet i. Dette fordi enhver kultur har trekk som i mange tilfeller er unike for nettopp denne kulturen. Det kan derfor være vanskelig å finne de rette formuleringene for å gi uttrykk for dette kulturelle særpreget på et annet språk. I mitt tilfelle dreier det seg om forskjellene mellom den franske og det norske kulturen slik disse kommer til uttrykk i en oversettelse.
Jeg tar i denne oppgaven for meg enkelte av de kulturelle elementene som man støter på oversettelsesarbeidet disse kaller jeg kulturelle fenomener. Med pragmatiske tekster mener jeg ikke-litterære, ikke-spesialiserte tekster. Denne betegnelsen dekker alt fra forskjellige typer offisielle dokumenter og rapporter, til turistbrosjyrer og avisartikler. Hovedformålet med den pragmatiske tekst er å informere leseren.
Jeg har konsentrert meg om å studere såkalte ekstralingvistiske fenomener, dvs. elementer som utgjør en vanskelighet i oversettelsen fordi de refererer til en konkret virkelighet utenfor selve språket, en virkelighet som leserne av den oversatte teksten nødvendigvis ikke vil kjenne like godt til som leserne av originalteksten.
Hvilke ferdigheter krever dette av oversetteren? Og hvordan kan disse vanskelighetene overvinnes? Og på et mer generelt plan: kan det kulturelle i en tekst egentlig oversettes? Disse spørsmålene diskuteres i lys av tolkningsteorien, slik de kommer til utrykk hos teoretikerne Jean Delisle og Marianne Lederer. Denne teoretiske retningen bygger på at det er meningen eller ideen i teksten som skal oversettes, ikke ordene. Man skal prøve å finne ut hva forfatteren har ment å si gjennom teksten og gjengi dette i en ny språkdrakt. For å finne denne meningen må oversetteren selvsagt basere seg på det rent lingvistiske, på ordene, men i tillegg må han trekke inn andre ikke-lingvistiske faktorer, m.a.o. se på hvilken kontekst ordene og teksten som helhet inngår i, slik som type tekst, hvem forfatteren er, hvem han henvender seg til, hvilken setting teksten ellers ble skrevet i, osv.
Denne teorien anvender jeg på den journalistiske teksten. Analysematerialet er hentet fra de franske tidskriftene Le Nouvel Observateur og L Express. Her oversetter jeg utdrag fra forskjellige artikler til norsk. Tema i artiklene er politisk: problematikken rundt et utvidet selvstyre for den franske øya Korsika. Utdragene inneholder kulturelle fenomener som jeg forsøker å overføre i de norske oversettelsen. Forskjellige strategier blir prøvd ut og diskutert. Jeg har spesielt fokusert på oversettelsen av egennavn, i og med at disse synes å reflektere avsenderkulturen på en spesiell måte. Delisles utgangpunkt er at dette er elementer som kan overføres direkte i oversettelsen, fordi de ikke trenger å tolkes på noe vis de har ingen mening i den forstand. Det viser seg i praksis at så enkelt er det likevel ikke. Jeg foretar avslutningsvis en evaluering både av framgangsmåter ved oversettelse av kulturfenomener og mer generelt av tolkningsteoriens standpunkter i denne sammenheng.