Abstract
Jean Genet (1910-1986), fransk poet, romanforfatter, dramatiker, og essayist, var hele sitt liv en i særdeleshet marginal skikkelse, stadig i opposisjon mot det franske samfunn, for ikke å si den vestlige sivilisasjon som helhet. Fra hans mor gav ham fra seg til l’Assistance publique (datidens franske institusjon for utplassering av forlatte barn) i en alder av 10 måneder til hans ensomme død i et hotellrom 75 år senere, plasserte han seg nærmest systematisk diametralt opp mot alle verdier fastsatt av det samfunnet han følte hadde forkastet ham fra barnsben av. Familieløs, tyv, bedrager, desertør, homofil; Genet representerte alt den vestlige verden ikke ville vite noe av, og i sine første romaner (1942-1948) lovsang han dette livet. Gjenklang av denne viljen til alltid å motsette seg den vestlige verden finner vi også i hans teater – som er denne oppgavens studieobjekt – og i hans sosiale engasjement: de siste tjue årene av sitt liv kjempet Genet for Black Panthers i USA og innvandrernes rettigheter i Frankrike; i tillegg støttet han aktivt palestinernes kamp i Midtøsten.
I første del av min oppgave, Le théâtre de Jean Genet, glorification destructrice de l’Image et du Reflet (Jean Genets teater, destruktiv lovprising av Bilde og Avglans), presenterer jeg Jean Genets liv og verk – som jeg også setter i sammenheng med samtidens litteratur, og da særlig det teater som ofte samles under fellesbetegnelsen «nyteater» og som innbefatter forfattere som Eugène Ionesco og Samuel Beckett. Jeg går også i denne første delen gjennom Genets teaterteori, som ikke er ulik den teori Antonin Artaud utarbeider i sin bok Le théâtre et son double (norsk overs.: Det dobbelte teater) og de ideer Friedrich Nietzsche fremmer i Tragediens fødsel.
I oppgavens andre del, tar jeg for meg tre skuespill skrevet i det man gjerne kaller Genets andre kreative periode (1954-1964): Le Balcon (Balkongen), « Elle » («Hun») og Les Paravents (Skjermbrettene). I denne perioden distanserte Genet seg noe fra sin egen person, og etablerte et mer komplisert forhold til kunst og samfunn. Som min tittel røper, lovpriste han Bilde og Avglans i den lukkede estetiske verden teateret er (og det i en slik grad at selve teaterforestillingen skulle være som en religiøs åpenbaring for tilskueren), men denne lovprisingen hadde som mål en ødeleggelse av de samme bilder i den virkelige verden. Slik Genet så det, er hele den vestlige sivilisasjons tankegang fastlåst av (for)bilder vi knapt kjenner opprinnelsen til, såsom de bilder vi har av militære og religiøse ledere, samt rettsvesenets representanter. Vi setter all vår lit til overfladisk gjenskinn og er såre fornøyde med ikke å trenge dypere inn i det mysteriet vår eksistens er. Som den evige provokatør han var, fastslo Genet sågar at der ingen forskjell finnes mellom prostituerte og geistlige; de er alle kun avglans av overfladiske bilder vi i vår vestlige verden ynder å referere til for å slippe å definere hva vi egentlig snakker om. Genets teater skulle slik sett vekke tilskueren, få ham til å innse at der finnes skjønnheter og verdier av en annen orden enn de hans verden tilbyr ham, og at han for å kunne leve et fullverdig liv må løsrive seg fra de bilder og verdier samfunnet mer eller mindre tvinger ham til å godta, og deretter leve i fattigdom og ensomhet. Jean Genets teater er i så måte et kraftig opprør med så vel vestlig teatertradisjon som vestlige samfunnsverdier.