| dc.description.abstract | Hovedoppgaven min omhandler et emne de fleste har en mening om, nemlig teksting. Til tross for at mannen i gata har mange ideer om kvaliteten til de norske tekstene, har det vært utført få omfattende forskningsarbeider om teksting, og et av målene med min oppgave har vært å undersøke hvorvidt også en vitenskapelig undersøkelse vil kunne bekrefte det dårlige inntrykket mange har av dagens tekstepraksis. For å kunne undersøke dette bør en del spørsmål besvares, og disse vies stor oppmerksomhet i oppgaven:
Hva er teksting? Sorterer teksting under oversettelse? En del tekstere og/eller folk som uttaler seg om teksting, mener at teksting ikke er oversettelse. Jeg har funnet at argumentene for å skille skarpt mellom oversettelse og teksting, i den grad de overhodet presenteres, ikke holder mål. Jeg presenterer derimot flere argumenter for at man fremfor å skille mellom oversettelse og teksting, heller bør skille mellom de iboende begrensningene tekstingen er underlagt, (som for eksempel dens skriftlige form og det faktum at den opptrer samtidig med originalteksten, dvs. dialogene), og de spesifikke normene man utarbeider på grunnlag av disse begrensningene. Slike normer kan forandres, og jeg argumenterer for at enkelte av dem er modne for utskiftning.
Men hvis teksting så er oversettelse, hva er oversettelse? Og hvorfor er det viktig å understreke at teksting er en form for oversettelse? Ved å ha tekstet to franske spillefilmer for NRK i tillegg til å ha fordypet meg i litteratur om teksting, har jeg kunnet konstatere at dette siste spørsmålet ikke koker ned til terminologisk flisespikking. En del av de spesifikke normene tekstingen er underlagt, ville nemlig neppe bli godtatt innenfor andre former for oversettelse. Det viser seg at teksterne blir bedt om å utforme tekstene slik at også folk med lesehastighet og ordforråd langt under gjennomsnittet skal kunne få glede av programmet (utdrag av sitat fra en tidligere filmsjef i NRK). Denne normen vil i praksis kunne gi seg utslag i at filmer med nyanserike, sofistikerte dialoger og høy talehastighet, vil kunne bli tekstet med opptil 50 % færre ord enn i originaldialogene, og de norske ordene vil være forenklede utgaver av de man vanligvis ville oversatt med. Det er på ingen måte min hensikt å forhindre at folk flest får glede av fjernsynsprogrammene, jeg tror derimot man gjør folk en bjørnetjeneste ved å tekste på denne måten. Man risikerer å gi et fortegnet inntrykk av en film og/eller en filmskaper, som faktisk kan ha brukt flere år på å arbeide med språket i filmen. Man fratar seerne muligheten til å lære noe nytt, til å utvikle seg språklig, mens den lille eliten av tospråklige som ikke trenger å lese tekstene, får oppleve filmskaperens opprinnelige budskap. På denne måten bidrar man faktisk til å diskriminere de lavest utdannede. Hadde man kunnet forenkle hele filmen, kunne en slik forenkling og nedkorting av språkmaterialet vært mer forståelig, men med mindre man lager en helt ny film, synes denne praksisen lite forsvarlig.
Som empirisk grunnlag for min argumentasjon har jeg først og fremst brukt to forskjellige norske tekstinger av en fransk spillefilm. Det er nemlig slik at én og samme film kan ha forskjellige norske tekster, avhengig av hvem som kringkaster den. Dette lite kjente fenomenet har jeg satt under lupen ved å analysere, klassifisere og sammenligne to ulike tekstinger, én laget for videoutgaven og én laget for TV1000. Det viser seg at forskjellene er utallige, enkelte er uten betydning, mens andre sannsynligvis vil bidra til å gi to ulike filmopplevelser, avhengig av om man ser videoversjonen eller TV 1000-versjonen.
På spørsmålet om hva oversettelse er, støtter jeg meg til svaret fra forskerne ved L Ecole Supérieure d Interprètes et de Traducteurs i Paris. Dette svaret redegjør jeg utførlig for, og Jean Delisles oversettelsesterminologi danner utgangspunktet for klassifiseringen av de ulike problemene jeg har funnet i tekstingene. Selv om TV 1000-versjonen synes et hakk bedre enn videoversjonen, inneholder de begge svært mange problemer, av ulik karakter og betydning, og jeg konkluderer med at ingen av dem kan karakteriseres som ekvivalente.
Min hovedkonklusjon er at enkelte av dagens tekstenormer bør revurderes. For å høyne kvaliteten på tekstene må teksterne i tillegg sikres skikkelige arbeidsvilkår.
De nærmere 150 sidene oppgaven omfatter, rommer naturlig nok mange problemstillinger jeg ikke har kunnet komme inn på i dette sammendraget. | nor |