| dc.description.abstract | Oppgaven min, som er skrevet på fransk og bærer tittelen Souffrance et recherche de la bonté perdue, er en analyse av romanen Les Particules élémentaires som utkom i Frankrike i 1998 og er skrevet av Michel Houellebecq.
I denne analysen søker jeg å vise hvorledes den personlige lidelsen, illustrert ved de morløse halvbrødrene Bruno og Michel; og den kulturelle lidelsen gjenfunnet i det moderne vestlige samfunnet; utmalt ved detaljerte beskrivelser om grenseløs egoisme, grusomhet og ensomhet i et konkurransesamfunn hvor det eneste som teller er makt og penger, begge er dypt forankret i, og derved kan forklares ved, det samme eksistensielle ubehag: menneskets dødelighet.
Denne dødeligheten er altså den egentlige lidelsen, den grunnleggende årsaken til det moderne menneskets lidelse, i følge romanen. Døden er et slikt opphav til lidelse fordi den er absolutt og unngåelig, men mest av alt fordi den er separasjon; separasjon fra det menneskelige rom. Og separasjon er det samme som det vonde i følge romanens logikk: la séparation est l’autre nom du mal.
Ettersom døden slik representerer noe vondt for menneskene, vil menneskene søke å unngå døden ved å forlenge sitt liv så lenge som mulig. I denne kampen for tilværelsen blir både etikk og moral forkastet i konkurransens navn, og resultatet er et samfunn hvor mødrene vender ryggen til sine barn, og brødrene til sin bror, alt i livets navn.
Et liv som, viser det seg, blir mer og mer preget av lidelse og savn; savnet etter den tapte godhet som menneskene en gang kjente, en gang har levnet; den gang Gud, religionen, var nær.
Denne oppgaven søker altså å vise hvorledes lidelsens mange utrykk, slik de fremkommer i romanen, alle er forankret i en mer dyptgående eksistensiell sorg hos det moderne vestlige mennesket; sorgen over sin egen uunngåelige mortalitet.
Ved første øyekast kan det imidlertid se ut som om boken utpeker sekstiåtterne og deres påståtte egoistiske og etter hvert materialistiske kultur som syndebukken bak le malaise européen.
Romanen peker riktignok på hvorledes den kulturelle revolusjonen som fulgte i kjølevannet av mai 68 forårsaket personlige lidelser i form av mellommenneskelig avstand og emosjonell separasjon, noe brødreparet Bruno og Michel både illustrerer og lider under.
Imidlertid stopper ikke romanene her; den går videre, forbi den personlige lidelsen, forbi kulturen, kler av den, lag for lag, for å finne le bruit de fond, årsaken, selve opphavet til lidelsen og lidelsens natur.
I denne forbindelse åpner jeg en diskusjon om lidelsen og lidelsens natur knyttet til Les Particules, og diskuterer hvorledes den først synes å være uunngåelig og absolutt, ettersom den er forankret i en av livets absolutte premisser; dets eget opphør
Imidlertid viser det seg, ettersom romanen skrider frem, at den personlige og kulturelle lidelsen som både Bruno og Michel, hver på sitt vis både lider under og illustrerer, ikke er annet enn symptomer på et mer dyptgående og grunnleggende ubehag: vår egne mortalitet.
Innvendingen er at en slik mortalitet har menneskene alltid lidd under, men, hevder Les Particules, det menneskelige samfunnet var ikke alltid preget av konkurranse, fiendskap og grusomhet i den grad det vestlige moderne samfunnet nå fremstår: en gang var menneskeheten også preget av brorskap, godhet og fred.
Romanen retter her en dirrende finger mot menneskelig overmot og deres manglende forståelse for konsekvensene av religionens fall i det vestlige samfunn. Religionen bandt menneskene sammen, gav dem en grunn til å leve, og ikke minst; en grunn til å dø. Den regulerte atferden og oppretthold la loi morale.
Etter vitenskapens inntog, menneskets påfølgende voksende selvbilde og religionens nødvendige fall, fant ikke menneskene lenger trøst i døden: den representerte ikke lenger noe håp om frelse, ei heller noen trussel om helvete dersom den moralske orden ikke ble etterlevd. Døden ble derved redusert til en forferdelig trussel om intet; le néant exisistentiel, separasjonen fra det menneskelige rom, l’autre nom du mal. Slik maler Les Particules frem døden som årsak; døden som opphav, til det vonde: til lidelsen.
Jeg søker altså å vise at romanen, tross de mange kommentarer og analyser som hevder det motsatte, ikke egentlig legger skylden på den vestlige kulturen eller det egoistsiske materialistiske samfunnet.
Jeg søker å vise at romanen faktisk går lenger enn dette: den holder riktignok frem både det vestlige samfunnets og det vestlige menneskets ukultur som eksempler på lidelsen, men først og fremst peker den på døden som den egentlige, grunnleggende, årsak til menneskets ubehag.
Så langt en roman om lidelse. Imidlertid er dette en roman som også er full av håp. En roman som, i det den har skrellet av alle lagene, og hold frem sannheten; sin sannhet: at det er døden som er opphavet til alt ondt; det er døden, eller snarere trusselen om døden, som er årsaken til at Kain dreper Abel, til at mor forlater sitt barn, til at barn gråter over en tapt mor, en tapt barndom.
Det er døden og kunnskapen om at den en gang innhenter oss alle, uten grunn; uten håp om verken frelse eller dom, som er så utålelig, så uutholdelig, at menneskene gjør alt de kan for å unngå den; men likevel lider de, ofte i ensomhet, under dens skygge.
I det samme dette er slått fast; i det romanen har etablert sin sannhet og boret den inn i vår bevissthet: vi er grusomme, ensomme og lidende fordi vi skal dø, så tar den byrden bort fra oss ved samtidig å gi håp. Et håp som presenteres første gang helt i begynnelsen av boken: Vi lever i dag i en helt ny verden/ et nytt samspill av omstendigheter omgir våre legemer/bader våre legemer/ i en glorie av fryd/
Et håp om å fjerne grunnlaget for lidelsen, ved å fjerne døden som parameter for den menneskelige eksistens. Så: ved hjelp av et vitenskapelig gjenkjøp, en syndenes forlatelse, tar Michel, den moderne mannen, det moderne menneskets redskap, vitenskapen, i sin hånd, det samme redskapet som en gang fratok menneskene deres håp ved å frata dem religionen, og gjenskaper mennesket i sitt bilde: uten død, og uten lidelse.
Slik viser romanene at lidelsen ikke er uunngåelig, at lidelsen ikke er absolutt, at parametrene kan endres, at premissgrunnlaget kan forskyves, og at det ligger i menneskenes kraft å gjøre dette.
Slik er Les Particules élémentaires en roman om lidelse, men først og fremst en roman om håp: håp i menneskets navn.
Yngvild Fauskevåg. | nor |