| dc.description.abstract | Sammendrag:
Denne oppgaven, skrevet på fransk, er et studium av den syntaktiske konstruksjonen dislokering, en konstruksjon som er svært utbredt på fransk, både muntlig og skriftlig. Mange grammatikere og lingvister har lenge hevdet at fenomenet å dislokere tilhører kun muntlig fransk, og bla av denne grunnen, er dislokering lite nevnt eller kun sporadisk behandlet i mange grammatiske verk. Tidligere studier viser imidlertid at konstruksjonen (som defineres slik av den danske lingvisten Henning Nølke: en konstruktion, hvori et (eller flere) valensled er placeret uden for selve sætningen, til højre eller til venstre for denne ( Nølke, 1999: 82) fantes allerede i gammelfransk og at man av den grunn ikke kan behandle den som et nytt lingvistisk fenomen. De siste tiårene, ettersom studiet av muntlig fransk (språk generelt) har blitt mer og mer utbredt, har også studiene av dislokering blitt tallrike. Tiltross for dette finnes det fremdeles mange ubesvarte spørsmål relatert til konstruksjonen og fenomenet dislokering.
I denne oppgaven har jeg studert dislokering i moderne fransk, dvs at jeg har basert mine analyser på eksempler hentet fra moderne fransk litteratur (romaner og teaterstykker fra det 20.århundre). I del 2 av oppgaven går jeg, som det fremgår av tittelen på oppgaven, først inn på en syntaktisk analyse av mine eksempler. Her er det selve distribueringen av henholdsvis høyre - og venstredislokering som interesserer meg. Jeg undersøker hvilke syntaktiske ledd som dislokeres, hvilke pronomener som representerer det dislokerte leddet i setningen og de ulike typer konstituenter som dislokeres i mitt korpus. En inndeling som skiller mellom eksempler som er høyre og venstredislokerte gjør det mulig å undersøke eventuelle likheter og forskjeller. I likhet med tidligere studier på området finner jeg en overvekt av venstredislokeringer i mitt corpus, men prosenten er ikke særlig stor (sammenlignet med andre arbeider): 51,2 % venstredislokeringer, 44,3% høvredislokeringer, samt en tredje kategori på 4,5% som inneholder eksempler med begge typer dislokering. Når det gjelder de syntaktiske funksjonen, er subjektet klart overrepresentert, i venstredislokeringer utgjør de 95,3% og i høyredislokeringer 76,9% , dette er også resultater som er i samsvar med tidligere studier.
I del 3 av oppgaven, den semantisk-pragmatiske analysen, forsøker jeg finne svar på spørsmålet hvorfor dislokere. Hva er det som motiverer og forårsaker dislokeringer? Ved hjelp av Henning Nølkes teorier bla. om temaskiftfunksjon, undersøker jeg først mine eksempler på venstredislokeringer for å se om de understøtter hans teorier. I følge Nølke har dislokering (venstredislokering med intonasjonsbrudd= VD+) to grunnleggende diskursive funksjoner: angivelse av lokalt temaskifte og gjenopptagelse av et tidligere tema, noe som igjen skaper en tematisk kohesjon i teksten. Han hevder (1999) at VD+ ikke kan tjene til å introdusere et nytt tema i teksten, slik man ser det for eksempel på engelsk. Min analyse avdekker, i samsvar med Nølkes teori, at VD+ i de fleste tilfeller, tjener til å markere et (lokalt) temaskifte ved å gjenoppta et tidligere introdusert tema. Samtidig finner vi et eksempel som motbeviser teorien om at VD+ ikke kan introdusere et nytt tema. Utover denne funksjonen avdekker jeg også andre relaterte funksjoner som for eksempel hypertema. Mens Nølke kun nevner gjenopptagelse av et tidligere tema, finner jeg, med støtte i eksempler fra Le Goffic bla.,at det også kan dreie som om et introdusert rema. Hva angår høyredislokeringer er disses funksjoner mer sammensatte og derfor også mer komplekse å analysere. I likhet med Nølke, finner vi at høyredislokeringer i de aller fleste tilfeller ikke har en diskursiv funksjon, de spiller mao. ingen rolle i tekstens strukturering. De ser ut til å være resultatet av en språklig utvikling hvor det klitiske pronomenet smelter sammen med verbet til et slags makro-ord , hvor man etterpå føler behovet for en presisering av referenten og hvor tilføyelsen resulterer i en høyredislokering. I motsetning til Nølke, som konsekvent avviser muligheten for at HD kan ha en funksjon utover setningens grenser, så finner lingvisten Ashby (1988) at HD kan ha 7 syv ulike pragmatiske funksjoner. I min analyse har jeg ikke kunne finne eksempler som fyller alle disse funksjonene, men samtidig er Nølkes argumenter for uklare til at jeg kan støtte dem. Det er i hvert fall klart at HD kan ha en emotiv funksjon, slik Nølke (1999) også hevder. Hva angår venstredislokering uten intonasjonsbrudd er det vanskelig, med sikkerhet, å generalisere utifra et skrevet korpus, men ved hjelp av komma som kriterium for intonasjonsbrudd, har jeg delt korpuset inn i to kategorier venstredislokering. Analysene viser at VD+ uten intonasjonsbrudd stort sett er en mekanisk variant, som ikke har verken diskursiv eller pragmatisk funksjon. (slik også Nølke hevder), imidlertid har vi avdekket eksempler hvor dislokeringen klart tjener til å skape en kontrasteffekt, men ettersom det er stor usikkerhet rundt disse eksemplene (jf. over) har jeg ikke villet generalisere på grunnlag av disse eksemplene.
Det er i hvert fall klart at dislokering tillater fransk, som er et språk hvor ordstillingen er svært fast, en frihet som andre språk med friere ordstilling har, og at dislokering gjør det mulig å tematisere ledd som normalt befinner seg i remaposisjon (jf. venstredislokering av objekt). | nor |