Abstract
Den franske romanen Rødt og Svart ble publisert i 1830,og var signert Stendhal – et pseudonym for forfatteren Henri Beyle. Tittelen har av mange blitt tolket ut i fra et samfunnsmessig perspektiv, der ”rødt” symboliserer krigen og ”svart ” står for kirken. Jeg har valgt å tolke tittelen ut i fra den innsikt Stendhal hadde om menneskesinnet, slik at det røde representerer menneskets lidenskap og det svarte det rasjonelle ved menneske. Verket blir ofte ansett som den første store psykologiske roman og dets realistiske, stilrene fortellerteknikk gir et godt bilde av heltens indre liv.
Hovedpersonen Julien Sorel er en ung mann utenom det vanlige. Han nekter å være det som det forventes av ham (kun en bondesønn) og former sin egen skjebne underveis. I følge Stendhal er Julien en ”eiendommelig” person, nettopp fordi han er så sammensatt og gåtefull.
Å påstå at dette er en skjult selvhjelpsbok er vel å gå litt langt, men leseren kan lære av den personlige og sosiale utviklingen til Julien Sorel. Julien Sorel har, på bakgrunn av det han har lest i bøker, en forestilling om hvordan han burde være. Hans største idol er Napoleon, og Julien går målbevisst til verks for å nå målet – nemlig det å lykkes, slik Napoleon gjorde. Han startet med ingenting og ble en folkehelt. Julien evaluerer konstant prestasjonene sine og gir seg selv instrukser underveis for å bli bedre. Men midt oppe i alt dette rasjonelle, målbevisste kommer følelsene, viktige og utslagsgivende. Stendhal viser på en naturlig og enkel måte det kompliserte ved menneskenaturen. Et menneske er ikke nødvendigvis identifisert med sin handling. Mennesket er sammensatt: en person kan være enig med seg selv om å gjøre én ting i det ene øyeblikket for i neste øyeblikk å gjøre det motsatte.
Boken er like aktuell i vår tid hvor presset til å stadig være i forandring er stort. En skal være dynamisk og kontinuerlig i selvutvikling. Ved å bli bedre i alt tror mange at en vil få ett lykkeligere liv. Julien Sorel har alt; han har klart å klatre opp på den sosiale rangstigen og fremtidsutsiktene hans ser lyse ut. Men så tar følelsene hans overhånd og i en rus av hevn drar han for å drepe elskerinnen sin./den han elsker.
Som menneske gjelder det å finne en balansegang mellom følelser og fornuft, mellom rødt og svart, og for å klare dette må en kjenne seg selv. Enkelt fortalt går mye av beylismen ut på dette: ved å kjenne seg selv vil en også ha det godt med seg selv. Julien opplever først dette når han havner i fengsel. Alene, uten de andre å sammenligne seg med opplever han en ukjent lykkefølelse, at livet har en mening. Han elsker. Ved å si dette høyt blir ikke dette bare en indre vag følelse, men noe som Julien endelig kan erkjenne for seg selv.
Leseren er med på en reise der Julien utvikler seg både på det indre og det ytre plan, og hvor mottoet er: Det gjelder ikke å forestille men å være. For å kunne klare dette må en kjenne seg selv.