| dc.description.abstract | Denne oppgaven tar for seg den sveitsiske forfatteren Nicolas Bouviers forfatterskap med hovedvekt på hans sentrale verk: L´usage du monde eller Bruken av verden som den heter i Aschehougs oversettelse fra 2001.
Boken, utgitt i 1963, bygger på en reise Nicolas Bouvier gjorde sammen med sin venn og illustratør, Thierry Vernet, i en liten Fiat Topolino i 1953-1954. Reisen begynte i Genève juni, 1953, gikk gjennom daværende Jugoslavia, Hellas, Tyrkia, Iran, Pakistan og endte i Afghanistan desember, 1954. Det vil si, reisen strakk seg videre gjennom India, Sri Lanka og endte i Japan, men denne bokens handling stanser der. Den videre reisen er beskrevet blant annet i Poisson-scorpion fra 1981 og Chronique Japonaise fra 1975. Den sistenevnte er også oversatt til norsk under tittelen: Japanske dager .
Oppgavens tittel er langsomheten og rommet og mitt ønske har vært å se på hvilken betydning samhandlingen mellom tid og rom har for utviklingen av bokens litterære univers.
Nicolas Bouvier reiste langsomt. På nomadisk vis reiste han uten noen fastlagt plan for reisen og nesten uten penger. De to vennene bodde sammen med menneskene de møtte, eller på billige pensjonater, og tjente penger på småjobber de tok underveis. Den nomadiske måten å reise på gir på mange måter grunnlaget for denne reiseskildringens særegenhet. Den baserer seg på beskrivelser av livets små ting : Møter mellom mennesker, der møteplassen ofte er detaljrikt beskrevne måltider ledsaget av musikk, dufter, lyder og farger. Nicolas Bouvier er en mester i å ta for seg en detalj, en for oss hverdagslig ting, og så gjennom den beskrive en hel verden. Hans fremstilling av den asiatiske fluen, et element som følger handlingen som en rød tråd, er et godt eksempel på dette.
Som bakgrunn for min lesning av Bruken av verden innleder jeg med litt informasjon om reiselitteraturens historikk, hvor jeg også tar opp diskusjonen reiselitteraturen har skapt hva angår grensene mellom god og dårlig litteratur. Dette temaet følges opp i kapitlet om reiselitteratur og genre, hvor jeg i stor grad baserer meg på Arne Melbergs tanker rundt fiksjon og virkelighet. Utgangspunktet er at reiselitteraturen, som opprinnelig har feste i virkelige hendelser og ofte blir sett på som sakprosa, er avhengig av fiksjonen for å gjenskape reisen på en troverdig måte for leseren. Nicolas Bouvier er ikke av dem som tøyer grensene mellom reiseskildring og roman, men han bruker litterære virkemidler, som metaforer, presens og gjentakelser og har også et spesielt poetisk og litterært språk.
Langsomheten spiller også en viktig rolle hos Bouvier når det gjelder representasjonen av en fremmed kultur. Ettersom representasjonen av ikke-vestlige kulturer i vestlig reiselitteratur har fått mye oppmerksomhet også på et politisk plan, tar jeg for meg noe av denne debatten for å belyse dette temaet hos Bouvier. Han har selv sagt at reisens langsomme rytme gjør slik at eksotismen fordufter før den engang er blitt oppfattet . Med dette mener han at ved å reise langsomt, ved å være lenge på hvert sted slik at man gradvis blir kjent med menneskene og kulturen, vil det fremmede bli mindre fremmed. Denne oppfattelsen av en integreringsprosess er sentral for Bouviers fremstilling av menneskene og stedene han møter.
I konklusjonen utreder jeg det jeg har funnet når det gjelder langsomhetens betydning for utviklingen av det univers som blir fremstilt i boken, en oppsummering. Jeg avslutter med noen refleksjoner rundt den moderne reiselitteraturens potensielle viktighet som informasjonsformidler, og videre dens relevans for vår forståelse av verden. | nor |