| dc.description.abstract | Det er få personer som har påvirket Frankrikes samtidshistorie som Charles de Gaulle. Han var leder i Frankrikes motstandsbevegelse under andre verdenskrig, og grunnla i 1958 den femte republikken, som fortsatt består. Fra 1958-1969 var han president, og styrte dermed Frankrike i en periode preget av modernisering, økonomisk framgang og sosiale forandringer. Vi ønsket å se nærmere på hvordan de Gaulle påvirket kvinnehistorien.
Charles de Gaulle er mannen som i 1944 gav franske kvinner stemmerett. Men han er også presidenten som i løpet av sine 11 år ved makten aldri utnevnte en kvinnelig minister. Gaullistenes parti snakket i konservative ordelag om kvinnens livsoppgave hun skulle føde nye borgere. Samtidig er det gaullistene som sørger for å gjennomføre moderniseringen av fransk økonomi på sekstitallet, et krafttak som krever at kvinnene også går ut i lønnet arbeid. Alle disse paradoksene i de Gaulles politikk overfor kvinnene gjorde oss nysgjerrig. Har de Gaulle bremset eller bidratt til kvinnefrigjøringen i Frankrike? Med utgangspunkt i dette spørmålet har vi tatt for oss de Gaulles politiske idéer og noen av de viktigste reformene han gjennomførte til fordel for kvinnene.
De Gaulles familiemiljø preger idéene hans. Foreldrene var katolske, patriotiske og positivt innstilt til monarkiet. Moren gav ham et konservativt bilde av hvordan kvinner skal være: en oppoffrende hustru og mor. Faren var historielærer og lærte sin sønn hvor viktig det var å ta vare på Frankrikes ære. Charles de Gaulles politiske idéer, uttrykt i gaullismen, kan resumeres i tre nøkkelbegreper: et forent fransk folk, en sterk stat og en pragmatisk og løsningsorientert politikk.
Da de Gaulle kom til makten i 1958, moderniserte han både politikken og økonomien. De nye politiske spillereglene, ny valgordning og direktevalgt president, svekket kvinnerepresentasjonen drastisk. De Gaulle utnevnte ingen kvinnelige ministre, og Frankrike ble det vesteuropeiske landet med færrest kvinner i folkevalgte organer. I kontrast til dette står hans økonomiske planer. De slår fast at Frankrike trenger kvinnenes arbeidskraft for å nå de ambisiøse økonomiske målene. Dermed gjør gaullistene det de kan for å lokke kvinnene fra kjøkkenbenken og ut i lønnet arbeid. I følge Simone de Beauvoirs teorier er en kvinne ikke frigjort før hun er økonmisk uavhengig. For mange franske kvinner oppfylles dette under de Gaulles styre. Det virker dermed paradoksalt nok som de Gaulle både hindrer og bidrar til kvinnefrigjøringen: han stenger de ute fra politikken, men lar de spille en viktig rolle i den økonmiske moderniseringen.
1965 er et viktig år. Under valgkampen til presidentvalget setter venstresidens kandidat, François Mitterrand, kvinnenes rettigheter på dagsorden. Han mener blant annet at prevensjon burde legaliseres. For ikke å miste unge kvinnelige velgere, føler gaullistene seg tvunget til å vise interesse for kvinnenes situasjon. Flere initiativer følger valgkampen, et eksempel er la loi Neuwirth , vedtatt i 1967, som legaliserer prevensjon. Hvis en ser nærmere på gaullistenes argumenter, virker de imidlertid ikke overbeviste over kvinnens rett til å velge. De er heller tvunget til å følge utviklingen, og akseptere at prevensjon allerede er utbredt. I pragmatisk gaullistisk ånd velger da de Gaulle å støtte legalisering av prevensjon.
Motsetningen mellom den økonmiske frigjøringen og de konservative verdiene fører til studentrevolusjon i mai 1968 et opprør som inspirerer den radikale feministkampen på syttitallet. De Gaulle bidro altså til kvinnekampen mot sin vilje. | nor |