Le discours rapporté : le discours direct et indirect

Abstract

Le discours rapporté er en fordobling av en meningsytring. En meningsytring varierer ettersom den er sitert mer eller mindre likt det som ble ytret i den første ytringskonteksten, eller ettersom den er blitt reformulert av den som snakker i den andre ytringskonteksten. En ytring kan gjenfortelles ved hjelp av direkte og indirekte tale. Direkte tale er blitt karakterisert som den opprinelige talen som indirekte tale er utledet av. Direkte talen gjengir en ytring som et sitat ved hjelp av typografiske markører, mens indirekte tale konstrueres oftest som en nominal at-setning. Begge to er innledet av en introduksjonssetning eller en innskutt setning som inneholder verb som har lik mening som verbene å si eller å tenke på fransk. Ettersom både direkte og indirekte tale er ytringer, personlige pronomener, tidsadverbialer og tempusbruk må samsvare med den nye ytringskonteksten. I denne oppgaven har jeg undersøkt type verb som kan innlede direkte og indirekte. Disse er verbes de communication : deklarative nøytrale verb, deklarative verb som gir oss tidsinformasjon om utsagnet, deklarative verb som forteller oss om måten et utsagn ble ytret på, performative verb bøyd i andre verbtider enn presens og med andre personlige pronomener enn første person. Bruken av disse verbene tjener å redusere avstand mellom den opprinelige ytringen og den gjengitte ytringen. Tempus i direkte og indirekte tale ble også undersøkt ut i fra reglès de la concordance des temps . Tempusbruk bestemmes av forholdet mellom tempus i direkte tale og tempus i indirekte tale, samt forholdet mellom tempus i introduksjonssetning og tempus i setningen i anførselstegn i direkte og bisetningen i indirekte tale. Personlige pronomener betegner oftest den som snakker og den man snakker til. Det må være samsvar mellom bruken av personlige pronomener i den opprinnelige konteksten og konteksten hvor den opprinelige gjengis.