L'arbitraire et le nécessaire dans la poésie de Paul Valéry : les exigences de l'esprit

Abstract

Resymé av L’Arbitraire et le nécessaire dans la poésie de Paul Valéry – Det arbitrære og det nødvendige i Paul Valérys lyrikk.

Denne oppgaven, som har undertittelen – les exigences de l’esprit – åndens behov/krav, tar for seg visse formkrav i Paul Valérys poetiske univers. Hans estetikk er en moderne form for klassisisme der reglene som dikteren pålegger seg, diktets “kropp” for å bruke dikterens ord, er det som avler “innholdet” som egentlig bare skapes i leseprosessen.

For Valéry er prosaen en litterær form som egentlig ikke kvalifiserer som kunst. Den kan ikke håpe på annet enn å være en skisse for et vers, som er det eneste uttrykk som kan sikte mot en viss sluttethet og en likhet med de rene kunstformer som musikken eller arkitekturen. Det vanlige språket som vi bruker til å formidle dør i det øyeblikk det har tjent sin funksjon. Henvendelsen til bakeren blir til brødet man får over disken. Verset, derimot, får nytt liv hver gang leseren vender tilbake til det. Ved å være en ren form gir den alltid en ny opplevelse for “øyet” som ser.

Dette behovet for en fast form rensket for et bestemt “budskap” har delvis sitt opphav i en mani hos Valéry. Hans ånd, for å bruke et uttrykk som kan virke gammelmodig på norsk, har en trang til å “modifisere” alt som er løst og tilfeldig sammensatt. Ved lesningen av en roman blir han grepet av trangen til å sette inn hele nye fraser eller stokke om et innhold som egentlig ikke ville lide under denne forandringen. Diktet er den eneste formen for litterær komposisjon hvor en slik modifisering faktisk forandrer hele verkets uttrykk.

Idéelt sett skal diktet danne et egent, avgrenset univers uten referanser til den virkelige verden. Det skal slik kun virke gjennom de forskjellige relasjoner innad i komposisjonen slik lydene i en symfoni gjør det ved å skille seg ut fra det utall av lyder og støy som den virkelige verden består av.

Oppgaven bruker i første del prosateksten Eupalinos for å illustrere forskjellen mellom å viten og skapen som er en viktig tematikk hos Valéry. I siste del foretas det en retorisk analyse av noen vers i La Jeune Parque som illustrerer komposisjonen av dette diktet som bevisst motarbeider en mulighet for en “prosaisk” oversettelse, hvilket vil si en tematisk fortolkning.