| dc.description.abstract | Setningskløyvning, eller utbrytning, er et svært karakteristisk fenomen på fransk, men er samtidig også utbredt på norsk I denne oppgaven har jeg ønsket å se på forskjeller og ulikheter i bruk av denne konstruksjonen på disse to språkene. I hvilke tilfeller vil for eksempel den franske oversetteren velge setningskløyvning der den norske originalteksten kun har en enkel ukløyvd setning, og hvilke grunner kan det være til dette?
Utgangspunktet for undersøkelsen har vært den fransk-norske delen av Oslo Multilingual Corpus (OMC), som inneholder originaltekster og oversettelser på begge språk. Muller (2001) har i en undersøkelse av setningskløyvning på fransk og tysk funnet at denne konstruksjonen forekommer langt oftere på fransk enn på tysk. Eriksson (1997) har i sin studie av fransk og svensk setningsstruktur funnet at der fransk har setningskløyvning, har svensk som regel kun en enkel, ukløyvd setning. Resultatene fra OMC tyder på at dette også gjelder for forholdet mellom fransk og norsk. Der den franske teksten har en setningskløyvning, har den tilsvarende norske setningen oftest en enkel, ukløyvd setning. Jeg har derfor undersøkt hvilke typer av konstituenter som ofte brytes ut på fransk, og hva de tilsvarer i de norske tekstene. Disse undersøkelsene viser at der det er samsvar mellom fransk og norsk når det gjelder bruk av setningskløyvning, er det utbrutte elementet oftest en substantivfrase med subjektsfunksjon på begge språk. I de tilfellene der det ikke er samsvar mellom de to språkene, er de utbrutte elementene i de franske oversettelsene hovedsakelig preposisjonsfraser eller adverbfraser.
Jeg har i tillegg vært interessert i det pragmatiske aspektet i forhold til bruk av setningskløyvning, og jeg har sett på hvordan konstruksjonen brukes til å uttrykke forskjeller i informasjonsstruktur, med utgangspunkt i Lambrechts (1994) teori om informasjonsstrukturering. Observasjonene jeg har gjort med utgangspunkt i OMC tyder på at setningskløyvningen har et betydelig større bruksområde enn den norske tilsvarende konstruksjonen. I noen tilfeller synes kløyvningens informasjonsstrukturerende funksjon å være fremtredende, i andre tilfeller synes det å være andre grunner til at man på fransk velger den, for eksempel av prosodiske årsaker, eller som resultat av en språklig konvensjon. Der kan derfor se ut til at den franske kløyvningskonstruksjonen er pragmatisk sett mindre markert enn den norske, ettersom den kan brukes i tilfeller der den norske tilsvarende konstruksjonen ville vært pragmatisk sett uakseptabel. | nor |