| dc.description.abstract | Upersonlige konstruksjoner på fransk og den uakkusative hypotesen
Fransk og norsk har begge upersonlige konstruksjoner med et upersonlig pronomen il, det. Riktignok synes dette å være betydelig hyppigere på norsk. Det er på begge språk de intransitive verbene som brukes i upersonlige aktivkonstruksjoner. På norsk synes intransitive verb generelt å kunne bruke upersonlig, på fransk er kun et begrenset antall intransitiver akseptable. Lignende er det når det gjelder upersonlig passiv. I denne konstruksjonen brukes enkelte intransitive verb, i tillegg til transitive, på begge språk. Hvilke verb dreier det seg om? Hovedmålet for denne oppgaven er å kartlegge denne bruken primært på fransk, sammenlignet hovedsakelig med norsk, men også med engelsk og tysk. Dette vil vi gjøre med hjelp av Perlmutters uakkusative hypotese (1978) som deler de intransitive verbene inn i to undergrupper: de uakkusative og de inergative verbene. De førstnevnte antas generelt å inngå i upersonlige konstruksjoner, i motsetning til de sistnevnte. Disse kan imidlertid brukes i upersonlig passiv. Uakkusative verb kjennetegnes ved å deres eneste argument er å regne som et direkte objekt i dypstrukturen, og plasseres derfor naturlig etter verbet, nettopp i en upersonlig konstruksjon. Argumentet til de inergative verbene er derimot å regne som agentivt, altså som et virkelig subjekt, også i dypstrukturen. Disse verbene er ordentlige intransitive verb, hvis argument ikke plasseres naturlig etterstilt. Etter en systematisk gjennomgåelse av eksempler funnet i Oslo multilingual corpus (OMC), kan vi trekke flere slutninger.
Det viser seg at de inergative verbene brukes hyppig upersonlig på norsk. På fransk brukes kun et begrenset antall uakkusative verb i upersonlige konstruksjoner. Det dreier seg mest om tilstandsverb (exister, rester manquer) og om bevegelsesverbene venir og arriver. De uakkusative verbene på fransk kan ikke sies generelt å bli brukt upersonlig. Inergative verb er så godt som utelukket fra upersonlig aktiv på fransk. De uakkusative verbene er generelt utelukket i upersonlig passiv. Denne formen er for øvrig lite brukt på fransk, men finnes regelmessig med transitive verb. I mange tilfeller tilsvarer de norske upersonlige passivene til setninger med on på fransk, eller refleksivsetninger. Den uakkusative hypotesen synes altså ikke å kunne gi en generell forklaring av verbene brukt upersonlig, verken på norsk eller på fransk. Uavhengig av problematikken angående uakkusativitet brukes verbene å være og être hyppig upersonlig, fulgt f. eks av et adjektiv og en at-setning.
De upersonlige konstruksjonene har flere semantiske funksjoner. Den viktigste er kanskje å sette verbet i fokus. En annen betydelig funksjon er å redusere viktigheten til argumentet. | nor |