| dc.description.abstract | I denne oppgaven har jeg satt fram hypotesen om at novellen Adieu av Balzac er en tekst som gir en tilsvarende leseopplevelse som den ”moderne litteraturen” eller det ”åpne verk” kjennetegnes ved.
Med ”moderne litteratur” i denne sammenhengen har jeg forholdt meg til Gilles Deleuze bruk av begrepet. Hans påstand om at ”moderne litteratur” fungerer slik at leseren bruker den aktuelle teksten til å ”lese i seg selv” og at teksten og leserens identitet oppløses i hverandre i de mangfoldige lesninger teksten muliggjør, har ligget til grunn for undersøkelsen min. Jeg har også forholdt meg til Umberto Ecos begrep om det ”åpne verk” for ytterligere belyse kjennetegn og egenskaper ved denne litteraturen.
Denne oppgaven har sitt utspring i en tekst skrevet av Shoshana Felman, der hun tar for seg Adieu, og hevder at den, i strid med den mottagelsen den generelt har fått, må leses som en belysning av kvinnens plikt overfor mannen, og på et dypere plan som en kritikk av den realistiske pretensjonen om å skulle representere virkeligheten.
For å prøve ut hypotesen min, har jeg analysert en del av Adieus resepsjon blant annet slik den framstår i Felmans lesning og i novellens forord, skrevet av Pierre Gascar, i ”folio”-utgivelsen til Gallimard forlag. I tillegg har jeg gjort en egen lesning av teksten.
Mine viktigste funn ble at Adieu er en tekst som kan gi en slik leseopplevelse som beskrevet, men den er ikke slik i sin struktur at den tvinger leseren mot en identitetsoverskridelse.
Det sistnevnte skyldes at den har realistiske elementer i seg som gjør at den kan gi leseren en oppfattelse av den har en enhetlig mening som dens mange perspektiver kan føres tilbake til.
For at leseren skal få identitetsoverskridende erfaringer i sitt møte med teksten, fordrer det at han eller hun har en bestemt innstilling. Søker leseren etter hvilke effekter teksten har på ham eller henne, framfor primært å spørre seg etter betydninger, så bringes leseren i kontakt med en underliggende ”schizofren struktur” i teksten.
Av hyppige effekter teksten vekker i leseren, kan nevnes: suspens, forventing om noe uventet, tvetydighet, forundring og villrede. Jeg mener å ha sport bl.a. ord, ordgrupper, uttrykk og metaspråklige teknikker som indikerer muligheter for flere samtidige og forskjelligartede (tidvis kontradiktoriske) lesninger, hvorav den ene ikke lar seg underlegge den andre. Dermed oppløser tekstens identitet seg i lesningen. Leseren oppdager at teksten endrer seg ut fra det utgangspunktet man nærmer seg den, uten at det kan påvises at de ulike perspektivene går opp i en høyre ”sannhet”, snarere blir man oppmerksom på det vilkårlige ved den retningen man velger seg i tekstforståelsen. Framfor å kunne begripe teksten ved hjelp av gjenkjennelse og betydningsavdekning, tvinges man til å overskride disse mentale orienteringsverktøyene for å kunne tenke med teksten. Eller med andre ord: leseren blir oppmerksom på at mening på skapes framfor å avdekkes.
Til slutt kan nevnes at Adieu ser ut til å ha vært en ”uhåndterlig” tekst for forfatteren selv. Den ble forsøkt integrert i ulike kategorier i ”Den menneskelige komedie” før Balzac til slutt plasserte den i ”Filosofiske studier”. Adieu har elementer son gir potensial for en omfangsrik og forskjelligartet meningsproduksjon, men teksten gjør ikke konfrontasjonen med disse obligatorisk. Slik sett er Adieu en tekst hvorav den enkeltes leseopplevelse i betydelig grad er prisgitt formidlingen av den. | nor |