| dc.description.abstract | Verdens Helseorganisasjon rangerte Frankrike som verdens beste helsenasjon i 2000, Norge kom på 11. plass. Øyensynlig har Frankrike en meget godt fungerende sykehussektor, uten listepasienter. Hva gjør franskmennene som vi i Norge ikke gjør? Kan vi lære noe av dem når det gjelder sykehusledelse? Dette er spørsmål jeg forsøker å besvare i min hovedoppgave.
Oppgavens første del beskriver og sammenligner helseindikatorer, helsevesen, helsepolitikk, sykehusreformer og sykehussystem i de to landene. I Frankrike som i Norge er det staten som definerer den nasjonale helsepolitikk. Vesentlige forskjeller er en sterk statssentralisering av ansvar i den franske helsesektoren, mens Norge har et desentralisert system der kommunene er ansvarlige for helsetjenestene på lokalt nivå.
Staten er eier av og styrer sykehusene gjennom regionale instanser i begge landene. 35 % av sykehussengene i Frankrikes offentlige sykehussektor styres av private aktører, mens i Norge er tilsvarende private aktører så godt som fraværende. Tradisjonelt har Frankrike hatt en overkapasitet av sykehussenger, mens det i Norge lenge har vært tilbudsknapphet (8,7 mot 4,9 senger per 1000 innbyggere i 1997). Bakgrunnen for den franske sykehusreformen på 90-tallet, var å få bukt med gallopperende helsekostnader, mens hovedårsaken til den norske sykehusreformen i 2002 var å redusere køen med listepasienter. I Frankrike finansieres de offentlige sykehusene av et sykeforsikringssystem, som dekker 80 % av kostnadene ved sykehusopphold. De siste 20 % må franskmenn tegne egne tilleggsforsikringer for, eller betale på egen hånd. I Norge har vi et skattefinansiert system, og sykehusopphold er gratis for alle beboere i Norge.
Oppgavens andre del beskriver og sammenligner Centre Hospitalier de Libourne i Frankrike med Bærum sykehus i Norge, spesielt med tanke på ledelse, pasientmottak/-sirkulasjon og organisering av arbeid. Norske sykehus kan absolutt få gode idéer fra Frankrike, særlig med tanke på bedre utnyttelse av personell og utstyr, mer effektiv pasientflyt og bedre behandling av eldre pasienter. Sykehusene i de to landene står overfor mange felles utfordringer, som økende pasient-overbelegg på avdelingene, sykepleiemangel, misnøye blant personell og stadig større krav til effektivisiering. Spesielt for Frankrike er den nylig gjennomførte forkortelse av arbeidsuken fra 39 til 35 timer, som skaper store personellproblemer for sykehusene og som fører til ventetider og overbelegg. Norske sykehus sliter med konstant overbelegg på visse avdelinger, og tilpasningen til ny statlig ledelse tar mye krefter. En annen norsk problemstilling, er den kontinuerlige diskusjonen mellom statlig eide sykehus og kommunale sykehjem, vedrørende ansvaret for edre pasienter.
Vi ser to sykehussystem som i utgangspunktet er meget forskjellige, nærme seg hverandre, for å stå overfor flere av de samme utfordringer. Den norske sykehusreformen i 2002 tar i bruk flere elementer fra det franske systemet : statlig eierskap av sykehus, regionale styringsorganer, omgjøring av sykehus til en bedrift, større utnyttelse av private aktører, samarbeid mellom aktører for å dra nytte av stordriftsfordeler Frankrike på sin side tenderer nå mot desentralisering av oppgaver og et har et behov for modernisering av ledelsesprinsipper.
Begge land har noe å lære av hverandre man må bare ikke glemme å ta hensyn til de to lands vesentlig forskellige kulturer. Det som virker i et land, kan risikere ikke å fungere i det hele tatt i et annet. | nor |