Abstract
Første del av denne masteroppgaven er en oversettelse av del to av C. S. Lewis siste roman Till We Have Faces. Handlingen er gjenfortelling av den greske myten om Eros og Psyke. Det særegne ved denne romanen er at Lewis har valgt å gi språket et visst gammelmodig preg for å bevare litt av det mytiske ved fortellingen.
Andre del er en kommentar til oversettelsen. Den presenterer først den viktigste problemstillingen i oppgaven, som er om en i oversettelsen bør ta hensyn til at språket i romanen har et særegent arkaisk preg. Med den problemstillingen som utgangspunkt belyser den hvordan en ut fra Lawrence Venutis teori om fremmedgjøring og hjemliggjøring hovedsakelig har to valg: Enten å tilpasse oversettelsen etter de kulturelle normer som gjelder for nye norske oversettelser, det vil si hjemliggjøre oversettelsen, eller å oversette til et mer gammelmodig norsk som bryter med disse normene, og med det fremmedgjøre leseren. I tillegg begrunner den valget av en femmedgjøringsstrategi i den norske oversettelsen ved å vise til at det arkaiske preget er et viktig stilistisk trekk i fortellingen.
Deretter viser kommentardelen kort hvordan den engelske utgaven bruker enkelte gammelmodige ord og uttrykk for å gi språket et arkaisk preg, og presenterer så hvilke grep som er gjort i den norske oversettelsen for å gi den et tilsvarende preg.
Siste halvdel av oppgaven presenterer enkelte ord og uttrykk i den engelske originalen som det har vært utfordrende å finne gode oversettelse på, og drøfter de løsningene jeg har kommet fram til. Deretter begrunner den bruken av stor og liten forbokstav i den norske utgaven, og helt til sist drøfter den oversettelsene av enkelte dunkle eller uklare utsagn i den engelske originalen.