Abstract
Denne oppgaven består av en oversettelse av kapittel 1 og 3 av romanen Human Croquet av den britiske forfatteren Kate Atkinson, og en kommentardel som omhandler ulike utfordringer i denne oversettelsen.
Denne romanen har flere aspekter som gir utfordringer i oversettelsen. Handlingen foregår i England på sekstitallet og er preget av både tidstypiske og kulturspesifikke referanser. Dette temaet omhandles i kapitlene Kulturspesifikke ord og uttrykk og Oversettelse av egennavn. I det sistnevnte kapittelet tar jeg også for meg tilfeller hvor av ulike årsaker måtte vurdere om jeg skulle oversette egennavn eller ikke. I kapittelet Sjeldne engelske ord og uttrykk tar jeg for meg tilfeller som er arkaiske eller dialektord som var utfordrende å oversette. Kate Atkinson bruker et rikt og lekende språk, og kommer ofte med litterære allusjoner til alt fra eventyr, barnerim, julesanger og tradisjonelle ballader til Shakespeare. Noen er tydelige og lett gjenkjennelige, mens andre er knapt merkbare, og oversettelsen av disse byr på ulike problemstillinger. Atkinsons lek med ord kommer kanskje best til uttrykk i hennes omfattende bruk av ordspill, som er den kategorien som nok bød på mest hodebry i denne oversettelsen. Ordspill bygger på humor, rim eller på ord eller uttrykk med dobbeltbetydning, og kan derfor være veldig utfordrende å oversette.
I behandlingen av disse problemstillingene trekker jeg inn ulike syn innen oversetterteori; for eksempel Eugene Nida, Katharina Reiss, Hans J. Vermeer og Antoine Berman. For å tjene de to herrer som Antoine Berman snakker om; verket og forfatteren, og det norske publikum, må man finne en gyllen middelvei, men samtidig innse at man ikke alltid kan tilfredsstille begge ”herrer”, og at man av og til må løsrive seg fra originalen for å lage en akseptabel oversettelse.
Det at Human Croquet er en mangfoldig og rik roman, både når det gjelder stil, form og innhold, gjorde den til en utfordrende, men også spennende og morsom tekst å oversette.