Abstract
Ibsens menn viser hvordan 1800-tallets store endringer i kjønnsordenen er et viktig tema i Ibsens teaterstykke John Gabriel Borkman (1896). Ibsen gjennomfører i dette stykket en kritisk undersøkelse av en destruktiv maskulinitetspraksis. Han viser hvordan det eneste en mann som streber etter heroisme og universialitet oppnår, er å påføre seg og sine omgivelser tap og smerte. Han viser hvordan eksisterende dominerende maskuliniteter virker ødeleggende.
Oppgaven består av to deler. Første del gjør rede for noen sentrale teorier og undersøkelser av maskulin praksis og ulike maskuliniteter, og gir deretter en analyse av de mannlige karakterene og relasjonene mellom dem i John Gabriel Borkman. I andre del tolkes den dramatiske konflikten mellom kjønnene i lys av Ibsens estetiske utvikling og problematisering av idealismen.
Utgangspunktet er Jørgen Lorentzens påstand i bøkene Mannlighetens muligheter og Maskuliniteter, om at det på slutten av 1800-tallet oppsto en krise i maskuliniteten som i den modernistiske kunsten kommer til uttrykk som kritikk mot patriarkatet og en søken etter en etisk mannlighet. Dessuten trekkes sosiologen R. W. Connells arbeid Masculinities inn. Han har kategorisert fire ulike typer maskuliniteter: en hegemonisk, en medvirkende, en marginalisert og en underordnet. Connell ser dette som praksiskonfigurasjoner som inngår i et system, eller en kjønnsorden, som er i endring.
Min lesning viser at Ibsen tegner ulike maskulinitetskonfigurasjoner som viser at den dominerende mannligheten er blitt umulig . Han iscenesetter et intrikat spill mellom de mannlige karakterene Foldal, Erhart, Borkman og Hinkel, som representerer ulike maskuliniteter. Mest entydig er Hinkel og Foldal, som kroppsliggjør den hegemoniske maskuliniteten og den medvirkende. Far og sønn Borkman er mindre tydelige. Erhart unnviker de kjønnede praksisene som moren, tanten og faren ønsker han skal gå inn i, men finner ikke noe annet alternativ enn å flykte med sin (midlertidige) forelskelse, Fanny Wilton. Det er altså ikke et bevisst opprør i Erharts handlinger, og må derfor tilsynelatende kategoriseres i den underordnede maskuliniteten. Borkman streber etter og ønsker intenst å følge en hegemonisk maskulin praksis, men er likevel den mannen i stykket som har mislyktes mest, og lykkes ikke heller i å gjenetablere sin tidligere posisjon. Han representerer den hegemoniske maskuliniteten, men har falt ned fra sin dominerende posisjon, uten at det er noen annen praksis han kan eller vil gå inn i. Disse praksiskonfigurasjonene viser at Ibsen reflekterer rundt tilgjengelige maskuliniteter, både farene knyttet til den hegemoniske maskuliniteten og fraværet av en mulig positiv mannlighet. Og de viser hvordan kjønnsstrukturene eller kjønnsordenen gjør både kvinner og menn til ulykkelige personer. Vi kan dermed lese Ibsens stykke både som en kritikk av patriarkatet og en refleksjon rundt fraværet av en etisk mannlighet, og at det således kan sies å representere den krisen Lorentzen hevder oppsto på slutten av 1800-tallet.
I andre del av oppgaven danner Torild Mois argumentasjon i boken Ibsens modernsime noe av det teoretiske grunnlaget. Mois påstand er at Ibsen bryter med idealismen og blir modernist fra og med Et dukkehjem (1979). Hun hevder at en viktig impuls til dette bruddet var Ibsens ønske om å tematisere kvinners problematiske situasjon i moderniteten. Min hovedtese er at Ibsen ikke bare var opptatt av kvinnens problematiske situasjon, men også så den moderne maskuliniteten som problematisk, og at dette vises på flere måter i John Gabriel Borkman.
Jeg knytter ellers an til Mois diskusjon av Et dukkehjem, hvor hun bruker filosofen Hegels tenkning om kvinner og menns naturlige posisjon i samfunnet, og hevder at denne tenkningen innbærer et krav om at mannen må strebe etter det universelle, mens kvinnene ikke kan nå det samme. Jeg bruker Hegel som et eksempel på den vestlige filosofitradisjon (jeg støtter meg på Genevieve Lloids bok Mannlig og kvinnelig i vestens filosofi). For meg er denne kjønnsforståelsen nøkkelen til å vise vanskelighetene med den type krav som stilles til maskuliniteten.
Jeg går også inn på hvordan skeptisisme og teatralskhet, som Moi er opptatt av i sin analyse av Ibsens kvinner, spiller seg ut i John Gabriel Borkman, særlig i dialogene mellom John Gabriel og Ella Rentheim. Jeg påpeker at Borkmans skeptisisme og selvteatralisering er et resultat av det hegelianske kjønnsskillet, og er noe av det som kommer i veien for deres evne til å forstå hverandre. Også i språket videreføres denne splittelsen mellom det feminine følelsesliv og det maskuline kravet om å være i kamp med verden , og Ibsen viser hvordan det er ødeleggende for mannen som privatperson, og for hans omgivelser.
Jeg avslutter med å argumentere mot Mois konklusjon om at John Gabriel Borkman ikke passer innunder hennes definisjon av Ibsens modernisme, fordi det hun kaller idealismeenergien er borte, at det bare viser en ond hverdag uten mulighet for endring. Jeg argumenterer for at det tvert imot skjer store endringer i løpet av den dramatiske utviklingen og i en analyse av avslutningsscenen, hvor kvinnene forenes over mannens døde kropp, hevder jeg kan tolkes å peke på muligheten for forening uten den destruktive maskuliniteten.