Sansning og erkjennelse : En undersøkelse av kroppslig affinitet som vitensgrunnlag, gjennom Gilles Deleuzes spinozistiske affektbegrep og Maurice Merleau-Pontys kjødelige kiasme

Abstract

Denne masteroppgaven tar for seg Gilles Deleuzes spinozistiske affektbegrep og Maurice Merleau-Pontys kjødelige kiasme for å diskutere den estetiske erfaringens potensial som et grunnlag for erkjennelse. Diskusjonen tar utgangspunkt i en sanselig erfaring av affinitet, og henter inspirasjon fra den klassiske kjemiens affinitetsforståelse for å foreslå sansningen som en reell forbindelse og endring mellom kropper. At sanseerfaringen innebærer en tvetydighet som «overskrider» intellektets begreper, er et tema med lang tradisjon innenfor estetisk teori. Oppgaven problematiserer imidlertid en tendens til å behandle sansningens overskridelseskarakter som et argument for vår vitens begrensede og relative natur. Når sansningen omtales som en affinitetserfaring, er det for å legge vekt på hvordan den angår og preger oss – også intellektuelt. Med støtte i Henri Bergsons kritikk av epistemologiske skjema, vil det her foreslås at man kan unngå et slikt skille mellom viten og virkelighet ved å gjøre sansningen til tankens betingelse fremfor det omvendte. Oppgaven tilnærmer seg Deleuzes affekt og Merleau-Pontys kiasme som formuleringer av en slik vending. Med fokus på Deleuzes spinozatolkning og Merleau-Pontys kjødelige ontologi, og ikke minst på ambivalensen mellom de to teoriene, diskuteres begrepenes formulering av sansning som en ontologisk og generativ affinitet mellom kropper. Oppgaven argumenterer for at affekt og kiasme, på hvert sitt vis, bidrar til å etablere kroppen som et åpent og bevegelig vitensgrunnlag, og at de slik sett gir den estetiske erfaringen en tverrfaglig verdi som både er grunnlagsteoretisk og praktisk.