| dc.description.abstract | Denne oppgaven har som sitt utgangspunkt en ide om en mulig likhet mellom Joseph Beuys og Joseph Jacotot. Ideen om deres likhet kommer delvis fra likheten mellom deres to slagord: ”Enhver er en kunstner”(Beuys) og ”all intelligens er lik” (Jacotot). Et assosiert utgangspunkt finner jeg i at de begge var lærere.
Jacotots arbeid som pedagog danner utgangspunktet for Jacques Ranciéres teori om den uvitende læremesteren. Også Beuys var en lærer, han var skulpturprofessor ved akademiet i Düsseldorf, hans oeuvre er også full av pedagogiske apparater, av tavler, vitriner, pekestokker og liknende. Jeg spør derfor om Beuys, som Jacotot, kan kalles en uvitende læremester. Når jeg spør om Beuys er en uvitende læremester, spør jeg om han bryter med den ekplikative orden. Den eksplikative orden er navnet på den todelingen av intelligensen som skapes av og i det pedagogiske forholdet, ettersom det skiller mellom en empirisk, registrerende intelligens og en rasjonell, organiserende intelligens. Det er innehaveren av sistnevntes ansvar å forklare førstnevnte hva denne verdens spredte faktum egentlig er.
Spørsmålet er altså om Beuys går i brudd med den eksplikative orden. Forenklet kan man si at Beuys gjør tre brudd med denne ordenen. Bruddene er ikke atskilt, heller går de inn i hverandre. Det første bruddet knytter seg til hvordan Beuys betrakter skulpturen som et kunnskapsobjekt: Beuys’ skulpturer bryter med den eksplikative orden ved å bryte med den semiotiske logikken og ved å insistere på å produsere ”kunnskap” som ligger på samme virkelighetsplan som kunnskapsobjektet selv. Det andre bruddet er knyttet til hvordan Beuys’ aksjoner forholder seg til tilskueren: Aksjonene bryter med den utbredte identifikasjonen mellom det å se og det å være passiv, og blir slik produktiv for det Ranciére kaller subjektivasjon. Den uvitende læremesteren forårsaker en liknende subjektivasjon når han opphever skillet mellom vitende og uvitende i sin pedagogiske situasjon. Subjektivasjon er navnet på et oppgjør med ens foreskrevne identitets måter å se, si og føle på. Det tredje bruddet kan knyttes til hvordan Beuys’ kunst og Beuys selv forholder seg til de objektive kreftene som kan sies å forme dem begge. Dette er Beuys’ brudd med den kritiske logikken. Min påstand er at Beuys, naivt eller naivistisk, motsetter seg en ”objektiv” meningsdannelse rundt seg og sin kunst og at denne motstanden kan forstås i lys av Jacotot/Rancières begrep om sannheten.
Til sist konkluderer jeg med at Beuys’ arbeider kan betraktes som eksplisitte tredje ting, det vil at det er en del av deres kommuniserte eksistensform, og ikke bare av deres prinsipielle eksistensform, å være det samme som det Jacotots kunnskapsobjekter er. | nor |