Abstract
Denne oppgaven tar for seg hvordan antikke historikere skrev sine tekster. Fordi dramatikk, retorikk, og til dels ren fantasi i mange tilfeller fortrenger etterrettelighet, er antikke kilder sjeldent helt uproblematiske. Vi tar utgangspunkt i ett bestemt aspekt, noe av det mest karakteristiske i antikk historieskriving, nemlig innskutte og ofte uekte taler ved viktige anledninger. Vi tar videre utgangspunkt i én bestemt tekst. Dette er Eleazar’s selvmordstale fra 73/4 e.Kr. Eleazar var en jødisk ”terrorist”, beryktet for sine dristige attentater, som kjempet mot romersk okkupasjon i Palestina. Etter mange års kamp, omringet Romerne til slutt Eleazar og hans menn i fjellborgen Masada, men istedenfor å kapitulere, holdt han en tale der han oppildnet sine menn til dø for egen hånd framfor å overgi seg til utlendinger.
Denne talen og dette selvmordet har i dag en viktig symbolverdi i staten Israel og dette har nok påvirket hvordan mange leser kildeteksten, skrevet av historikeren Josefus. Det er mange problemer forbundet med denne forfatteren og denne teksten, men filologer har i liten grad interessert seg for han. Det er i all hovedsak disiplinene bibelhistorie og palestinsk arkeologi som har tatt for seg Josefus, noe som til dels har bidratt til en skjev forskning. I denne oppgaven ser vi på teksten fra et tradisjonelt filologisk perspektiv og setter talen inn i sin riktige kontekst. Vi ser på denne talen først og fremst som gresk og romersk historieskriving, og lar ikke interessen for martyrideologi, oldkirken eller antikk jødedom fortrenge de dramatiske og retoriske grepene som helt klart ligger i der. Når vi har plassert talen i sin riktige kontekst, tar vi opp det spørsmålet som mange har stilt, nemlig om den virkelig ble holdt eller om dette er ren fantasi fra forfatterens side. Svaret vil helt sikkert ha stor betydning for hvordan vi vurderer det selvmordet generelt og dermed ha relevans for moderne politisk retorikk.
Denne oppgaven legger vekt på leservennlighet og tar høyde for et publikum som verken kan gresk, latin eller hebraisk, og kun med generell kunnskap om antikkens litteratur og oldtidens Palestina. Alle ”eksotiske” sitater er oversatt, med problematiske tekststeder, til glede for filologer, vedlagt. De fleste referanser er likeledes flyttet ned i fotnotene slik at lesningen ikke skal bli oppstykket. Oppgaven har et relativt stort noteapparat, med mange sitater fra antikke kilder og faglitteratur. Dette kan sikkert virke skremmende, men det er snarere tenkt slik at lesere uten tilgang til bibliotek, antikke tekstsamlinger og vitenskapelige tidsskrifter skal kunne forstå hvorfor en bestemt referanse er tatt med. Uansett er det både mulig og anbefalt å lese teksten uten fotnoter. De ligger der først og fremst som et bidrag til de som har lyst til å følge opp materialet og ikke som en nødvendig del av argumentasjonen.